Byrådsak 3-07 og Midtlyngutvalgets rapport viser begge at Oslo skolen er spesielt dårlig på inkludering av elever med spesielle behov. Byrådssakens underlag viser blant annet i en oppstilling som følger:
Tabell 9. Andel elever som får spesialundervisning etter enkeltvedtak og i spesialklasser og spesialskoler. Prosent. 2001 (Kilde: Kostra (Kommune-stat rapportering).)
| Oslo
| Alle unntatt Oslo
|
Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning i pst.
| 5,5
| 5,5
|
Andel elever i spesialskole i forhold til alle elever i vanlig skole pst.
| 1,4
| 0,2
|
Antall elever i spesialklasser og i skoler i fht. Alle elever i grunnskolen og spesialinstitusjoner i pst.
| 2,1
| 0,4
|
Skoler i Oslo med stor andel elever i spesialskole el gruppe gjør det bedre enn de skoler som underviser alle elever selv. De har mer ressurser til de resterende elever. Dermed viser dette kanskje at årsaken til at Oslo gjør det så bra på nasjonale tester i forhold til andre steder i landet ligger i at man skyver ut de mest brysomme og krevende elevene? Altså er ikke Oslo-skolen nødvendigvis bedre enn skoler i resten av landet?
Jeg noterer også at det i byrådets underlag vises til at brukerorganisasjonene ønsker at elevene finansieres med de midler det er behov for, og de vil ha alle elever i samme skole. Utdanningsinstitusjonene ønsker å bevare alle spesialgrupper og spesialskoler. I dag er det slik at elever i ordinær skole alle blir finansiert med samme sum, i spesialgrupper og -skoler er summen langt, langt høyere.
Overraskelsen var stor da vi skulle begynne å planlegge skolestart for vår lille jente som fylte 5 i mai. Vi regnet med å legge ressurser i å få til en god skolegang. Vi hadde hørt det var vanskelig å få gode arbeidsrutiner på plass slik at hverdagen ville fungere også for vår datter med Trisomi 21 (også kalt Downs Syndrom eller Perfect Syndrom som noen av oss ønsker det). Men å bli møtt med at man regnet med at vi ville velge en spesialgruppe – det hadde vi ikke regnet med. Vi hadde lest oss opp på litteratur og forskning som viser hvor gode resultater man har med inkludering i vanlig skole både i inn- og utland.
I ettertid har vi alle sett i avisene hvor lite selvsagt det er at skolegangen skal foregå inkludert i bostedsskolen i Oslo. Saken i mai, Bøler skole, der foreldre, rektor og lærer går sammen ut i media og sier de har for dårlig med ressurser både kunnskapsmessig og personalmessig (økonomisk?) er et eksempel blant mange andre.
Men det finnes også gode historier, både Vålerenga skole og Svendstuen skole er blant disse i Oslo.
Vi har derfor ikke gitt oss, og sagt til vår nærskole at vi kommer, og at vi må finne en måte å samarbeide på. Fra før vet vi at en gutt i vårt nabolag ble henvist til en spesialgruppe på en annen skole. Han hadde et langt bedre utgangspunkt enn vår datter for å følge den undervisningen vi selv husker fra skolen. Hvorfor satset ikke skolen på å tilpasse undervisningen slik at også han fikk gå der?
Jeg vil påstå at han er en av de elevene som taper på at skolene ikke prøver å tilrettelegge i forhold til sine elever, det er elevene som skal passe inn i skolens system.
Inkludering i barnehage i Oslo
Vår erfaring er at tilbudet varierer kraftig også her. Utfordringene merkes ikke like godt ettersom kravene til barna ikke er like store som i skolen naturlig nok. Selv var vi etter hvert svært skuffet over det pedagogiske tilbudet. Tilrettelegging for ekstra trening i språk og andre ferdigheter var altfor tilfeldig og preget av dårlig progresjon og lite kunnskap om ny forskning.
Dette førte til at vi selv tok affære og jeg begynte på kurs for å lære meg mer om språktrening. Ettersom kunnskapen økte vokste også kravene til samarbeid med barnehagen. Vi måtte bytte barnehage da vi ikke fant forståelse for dette.
De siste to årene har vår datter gått i en barnehage der både styrer, støttepedagog og pedagogisk leder har vært mottakelige for samarbeid og ny kunnskap fra dag én. Mye hjulpet av deres engasjement, har jeg fortsatt mine studier innen språktrening og vi har fått uvurderlig kompetanse fra min kursleder professor Iréne Johansson.
Vi har hatt det storartet alle sammen, det er utrolig gøy å oppleve hvor bra vår datter responderer på våre tiltak bare vi ser og tilpasser oss hennes måte å lære på – via lek og moro. Det aller morsomste er å se hvor gøy alle de andre barna også har det, når de får ta del i ”spesialundervisningen”.
Er det så langt vi skal strekke oss som foreldre for å få det til å fungere i barnehagen? Har skolen samme interesse av å få veiledning via foreldre?
Spørsmålene er mange og skolestarten år 2010 nærmer seg med stormskritt.
I Midtlyngutvalgets rapport står det under pkt 1.1:
“Det har vært lagt stor vekt på å unngå stigmatisering av barn og unge med særskilte behov ut fra de grunnleggende verdiene om likestilling og likeverd. En følge av dette er at tiltak har blitt utsatt, ut fra en forestilling om at ting kan endres eller gå over. Denne «vente og se-holdningen» har også en basis i utviklingspsykologiske perspektiver. Alternativet er tidlig innsats ved at det blir satt inn tiltak så snart det er mistanke om at barn eller unge har særskilte behov. Tidlig innsats rører ikke ved det verdimessige fundamentet som gjelder for opplæringen.”
Jeg håper man vil iverksette tidlig innsats i Oslo i årene fremover.
Midtlyngutvalget påpeker også at skolen ser ut til å være tilpasset en elev som ikke finnes. En elev som ligner de som jobber på skolene. Skolen ser ikke ut til å fokusere på læring, men det å undervise. De ønsker seg elever som passer inn i den arbeidsrutinen de ønsker seg.
Dette er veldig fjernt fra den gode læreprosessen vi har vært i de siste årene. Vi har forandret oss masse og lært masse om hvordan man trener sitt talespråk blant annet, når det ikke kommer automatisk. Vi har også lært oss en ny måte å støtte taletreningen, ved selv å benytte tegn-til-tale. Dette er sjelden kunnskap i Oslo-skolen. Vi skulle så gjerne ha fått begynt å forberede vår bostedsskole på denne måten å jobbe på… kanskje ville også de få ny energi av å få verktøy som virker?
Midtlyngutvalget påviser at 20-25% av elevene har lite utbytte av ordinær undervisning. Betyr ikke dette at undervisningen må endres? Utvalget viser også til dette og sier at i de skoler hvor den ordinære undervisningen er fleksibel og ivaretar den enkeltes behov så er behovet for spesialundervisning minst.
Argumenter for barns rett til språktrening utifra FNs Barnekonvensjon.
Min datter fylte 5 år for få uker siden. Hun er selvsagt den vakreste i verden, om dere er foreldre selv så vet dere hva jeg mener? Dere kjenner også at det absolutt viktigste for dere er at deres barn skal ha et godt liv? Min datter er født med et ekstra kromosom 21, hun har en diagnose som gjør at mange mennesker føler en usikkerhet i møte med henne. De blir redde, vet ikke helt hvordan de skal forholde seg. I gamle dager, om du kan kalle 60-tallet gamle dager, fikk barn som henne ikke vokse opp sammen med sin familie. De ble tatt fra foreldrene og måtte bo i en institusjon. På institusjonen fikk de omsorg, stimulansen fra omverdenen og muligheten til å utvikle et godt språk var svært liten.
I dag tar vi avstand fra denne måten å behandle våre medmennesker på, vi finner den fremdeles i utviklingsland. Men tenk over hva dette har gjort med vårt utgangspunkt når vi ser utviklingshemmede mennesker? Fordommene sitter igjen enten vi vil det eller ei, og først når vi anerkjenner dette er vi klare for å ta fatt på oppgaven om å skape en bedre verden. Jeg vil ha en verden der mangfoldet av mennesker er det mest naturlige og ønskelige. For min datter ønsker jeg at hun blir kjent med omverdenen omkring seg, og ikke minst – at omverdenen blir godt kjent med henne. Det handler om å skape felles arenaer med plass for alle, slik at fordommer og redsel forsvinner. En grunnforutsetning er at man kan kommunisere, til dette behøves språk. Når språket ikke kommer av seg selv må det trenes på, og til dette må forholdene legges til rette.
FNs barnekonvensjon tar til orde for at:
Artikkel 13 .
1. Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.
Artikkel 23.
1. Partene anerkjenner at et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet.
Artkkel 28.
1. Partene anerkjenner barnets rett til utdanning, og med sikte på å oppnå denne rett gradvis og på grunnlag av like muligheter skal de særlig:
a) gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gratis tilgjengelig for alle,
b) oppmuntre utviklingen av forskjellige former for videregående opplæring, herunder allmennfaglig og yrkesfaglig opplæring, gjøre dem tilgjengelige og oppnåelige for ethvert barn, og treffe egnede tiltak som for eksempel innføring av gratis undervisning og tilbud om økonomisk støtte ved behov,
c) med alle egnede midler gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle på grunnlag av den enkeltes evner,
d) gjøre informasjon og veiledning om undervisning og fagopplæring tilgjengelig og oppnåelig for alle barn,
e) treffe tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang ……
Jeg er svært bekymret for segregeringen som skjer i Oslo, hvor elever blir plassert i forsterkede skoler og avdelinger. Vi trenger alle barna for å gjøre nærskolen god! Hvordan skal dagens generasjon bli bedre på mangfold, inkludering og se verdien i ethvert menneske hvis de ikke får muligheten til å bli kjent med ulike mennesker, også barn med utviklingshemming eller med store og sammensatte funksjonshemminger? Nærskolene som greier inkludering har erfaringer som tilsier at hele klassen vinner - læring for alle parter og et menneskesyn som er annerledes.
Opplæringsloven § 8.2 sier at en ikke har lov (til vanlig) å sette sammen grupper etter nivå, likevel gjøres dette mange steder. I tillegg fører denne typen segregering til brudd på menneskerettighetene (kommende FN konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne og Barnekonvensjonen) og diskriminering (jmf. den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).
Likevel opprettes det forsterkede klasser/skoler og jeg er redd for at min datter ikke skal få det hun har krav på i følge opplæringsloven og Barnekonvensjonen.
Som forelder til et barn med behov for spesiell tilrettelegging vil jeg helst vite litt mer om hva som venter når min datter begynner skolen. Jeg ønsker at vi kan planlegge skolestarten lang tid i forveien, jeg vil gjerne vite hvem lærerene skal være på et tidlig tidspunkt så jeg kan starte samarbeidet med dem. Vår skole sier de ikke vet hvem de har før mai måned det året min datter skal begynne. Vi får altså ingen god start, vi kommer til å benytte de første årene til å komme i gang. Akkurat som i barnehagen. Det er trist, og føles svært unødvendig. Prøver de å skyve oss over i en spesialklasse?
Jeg er overbevist om at man med enkle midler kan tilpasse undervisningen i Oslo-skolen til alle elever.
Hvordan?
Bla ved at alle lærere får undervisning i tegn-til-tale og annen ASK (alternativ supplerende kommunikasjon) slik at de kan inkludere alle elever i undervisningen og samtalen. Dette vil automatisk sette tempoet ned slik at tilleggsbonusen er at flere elever henger med. Alt som undervises må gjøres virkelig for elevene. Deres virkelighet må settes i fokus. Dvs at læreren må gjøre seg kjent med hvordan de ulike elevene lærer, hvordan de motiveres, hva de er interessert i og ta utgangspunktet i dette når innholdet i læreplanen formidles.
Dette vil kanskje bety at de må hente hjelp utenifra. Denne hjelpen må være lettere tilgjengelig. Dersom PPT har kompetanse, hvilket de bør ha utifra den høye utdannelsen de fleste ansatte der har, så må de løses fra noen av skrivebordsforpliktelsene og komme seg ut der hvor undervisningen skjer. Kanskje bør det være tilsatt spesialpedagoger i høyere stillinger ved hver skole – og denne må være oppdatert på de kunnskaper det er behov for i lærerenes møte med de ulike elevene, eller igjen hente kunnskap utenifra dersom behovet er smalt og ikke opptrer ofte nok til at de har egen kompetanse.
Dette er superspennende! I et større perspektiv får vi et demokrati som fungerer. Ikke der alle er like, ikke der alle får lik oppfølgning, men ulik oppfølgning utifra deres eget behov og utifra hvordan de lærer best.
Forskning viser at høy lærertetthet utviser bedre tilpasset undervisning for alle. Det hjelper også om det er dyktige assistenter, men dårlige assistenter gjør vondt verre akkurat som dårlige lærere gjør det samme.
Dersom man ser på flertallet i byrådets underlag så ser man at det er flest utdanningsinstitusjoner som har svart, og det er jo flest av dem, sett i forhold til brukerorganisasjoner for de funksjonshemmede. Dersom man som byråd og bystyre skal se på hva flertallet mener, så kommer aldri de funksjonshemmede til å vinne frem. Nå har vi heldigvis en del kamper å vise til, hvor de "svakeste" har vunnet frem. Kvinner fikk stemmerett i 1913 i Norge. Obama ble president i USA i 2008. Det er håp for at vi også kommer forbi fordommene mot de funksjonshemmede!
Interessant lenke:
http://www.skolporten.com/art.aspx?id=669jh
