Jeg har lest innstillingen fra KS-administrasjonen vedr NOU-en Rett til læring (Midtlyngutvalgets rapport). Her er mitt svar på spørsmål fra Ivar Johansen om innspill til styret i KS som skal ta stilling til den:
Det jeg reagerer på er at de ikke er opptatt av konsekvensene for ansatte og familier tilknyttet de kompetansesentrene som trues med nedleggelse, hvilket er det jeg ser som bekymringsfullt i NOU-ens anbefalinger. Man snakker om gevinst på omlokalisering etc som man kan benytte. Det er vel noe av NOU-ens problem, at mandatet sier man må forholde seg til samme kostnadsramme. Hvorfor det? Målet bør være å få til en omstilling til det bedre på lang sikt – ikke at de økonomiske rammer i overgangsperioden holdes.
KS er opptatt av at det ikke er gjort en grundig kartlegging av de ulike elever og barn som finnes i gruppen, de ønsker seg dette for å sette tiltak i system. Dette er godt beskrevet mange steder, det er ingen grunn til flere dypdykk der, det som må gjøres noe med er kompetansen til de som møter de ulike barna og deres nettverk. Holdninger er en stor del av det.
NOU-en er opptatt av oppdeling av ansvar hvor det enkleste blir kommunens ansvar, det mer kompliserte statens, som så oppdeles i regioner. Jeg er opptatt av maktgjøring av nærpersonene til barna, det er bare de som kjenner barna godt nok til å kunne hjelpe lærere og andre å lage gode oppfølgningsplaner. De er også de eneste som har en historie og en fremtid med barna, deres engasjement er større og viktigere enn noen annens.
Med barna i fokus, ikke systemet, så ville man gitt foresatte nødvendig kunnskap sammen med det nærmeste nettverket når foresatte etterspør hva de skal gjøre med det de opplever som et problem, om det er forsinket språk eller en spesifisert diagnose. Man ønsker seg kompetansen i nærmiljøet, derfor må kompetansen komme til barnets nettverk og ikke omvendt. Er det omvendt er det kun få foresatte som vil kunne benytte seg av tilbudet, som det er i dag.
Det er dette problemet som må løses, kompetansen må spres og ikke konsentreres, og kompetansen må bli bedre.
Karlstadmodellen og Iréne Johanssons forskning har jeg valgt som den beste løsningen for mitt barns utfordringer, hun har Trisomi 21 (Down Syndrom) og må settes i gang til å trene på alle basale ferdigheter. Hennes styrke er at hun imiterer, det gjelder bare å gi henne det nyttige å imitere og trene seg på – og hjelpe med verktøy til å holde det lærte i hukommelsen – ulike sanseinntrykk, repetisjon, variasjon, motivasjon. Mange andre barn, de fleste uten spesifisert diagnose, har forsinket språkutvikling. De har lett for å ty til knuffing og annet når de blir frustrerte og ikke får frem det de vil si, eller ikke forstår. Med adekvat hjelp, for eksempel tegn for tale som hjelp i kommunikasjonen, kunne dette vært unngått.
Lærere og førskolelærere må få kompetanse til å se når tiltak skal settes inn, ofte holder det bare å høre på foreldrene. Dette må så følges av tilgang til mer kompetanse, mulighet til samarbeid i nettverk er best. Kunnskap på de enkelte områdene må bli mer tilgjengelig, og den må IKKE MINST være relevant og tilpasses barnet i fokus.
Ellers er jeg positiv til NOU-ens konkrete forslag, fordi det virker som de ønsker kompetansen i PPT tettere på barna og begrensning av byråkratiet.
fredag 30. oktober 2009
torsdag 22. oktober 2009
Språktrening for barn med språkvansker
Pedagogikken kan være en sammenkokning av ulike teorier om læring. Det viktigste er kanskje tankene om at det er individet som lærer seg selv, at all læring er knyttet til situasjoner og sammenhenger.
Voksnes oppgave er å være formidlingen mellom barn og omverdenen. Det gjelder hele tiden å gå tilbake til barnet/den unge/den voksne og lære gjennom og sammen med henne eller ham.
Språktrening er aldri lik for to individer. Den skal tilpasses individ, miljø og mål.
Språkinnlæriingen må være en naturlig del av de daglige aktivitetene hjemme, i barnehagen og i skolen.
Mye handler om det at de voksne lærer seg å se, og være oppmerksomme og lydhøre. På den måten kan de gi svar, vise veien videre, og dermed motivere den som lærer seg språk til å fortsette å trene seg selv.
Dessverre tenderer mange voksne til å stille spørsmål, i stedet for å gå inn i situasjonen på barnets premisser.
Empati er å gå inn i situasjonen på barnets premisser og se hva er det du er opptatt av. Så tenke på løsninger for hvordan vi kan benytte dine interesser i trening av ditt språk. Motivasjon er viktig for en som må trene 1000 ganger på ytringer som andre lærer automatisk bare ved å lytte på andre. Alt som er gøy husker vi lettere fordi vi i situasjonen er engasjert og ønsker å være med. Det kan vi benytte oss av i språktreningen.
Barn lærer mest av andre barn. Ved at vi voksne er gode rollemodeller blir også de andre barna det, barnet som trener sitt srpåk har stor nytte av det.
ASK - alternativ supplerende kommunikasjon: Vi benytter tegn-til-tale ved å sette tegn fra døves alfabet til alle ord i setninger vi sier og skriver. Ordbilder er også fortydligende for barn, allerede fra 2-3 års alder leser barn lettere bilder av ord enn de kan lytte dem ut fra tale.
Voksnes oppgave er å være formidlingen mellom barn og omverdenen. Det gjelder hele tiden å gå tilbake til barnet/den unge/den voksne og lære gjennom og sammen med henne eller ham.
Språktrening er aldri lik for to individer. Den skal tilpasses individ, miljø og mål.
Språkinnlæriingen må være en naturlig del av de daglige aktivitetene hjemme, i barnehagen og i skolen.
Mye handler om det at de voksne lærer seg å se, og være oppmerksomme og lydhøre. På den måten kan de gi svar, vise veien videre, og dermed motivere den som lærer seg språk til å fortsette å trene seg selv.
Dessverre tenderer mange voksne til å stille spørsmål, i stedet for å gå inn i situasjonen på barnets premisser.
Empati er å gå inn i situasjonen på barnets premisser og se hva er det du er opptatt av. Så tenke på løsninger for hvordan vi kan benytte dine interesser i trening av ditt språk. Motivasjon er viktig for en som må trene 1000 ganger på ytringer som andre lærer automatisk bare ved å lytte på andre. Alt som er gøy husker vi lettere fordi vi i situasjonen er engasjert og ønsker å være med. Det kan vi benytte oss av i språktreningen.
Barn lærer mest av andre barn. Ved at vi voksne er gode rollemodeller blir også de andre barna det, barnet som trener sitt srpåk har stor nytte av det.
ASK - alternativ supplerende kommunikasjon: Vi benytter tegn-til-tale ved å sette tegn fra døves alfabet til alle ord i setninger vi sier og skriver. Ordbilder er også fortydligende for barn, allerede fra 2-3 års alder leser barn lettere bilder av ord enn de kan lytte dem ut fra tale.
søndag 4. oktober 2009
Er det tillatt å skrive med ordbilder? Om Cadmus og ordbildemetodens røtter i 1800-tallets Sverige
Jeg har lest en fantastisk artikkel av Ragnhild Söderbergh som heter "Barns tidiga läsning ur ett sociokulturellt og psykolingvistisk perspektiv". Hun begynner med å vise oss betydningen av se-peke-setteordpå-leken i vår læring av barns måte å trene sitt språk på. Barnet selv utforsker systematisk nye ord, måter å sette setninger sammen på, så lenge de har rollemodeller som viser dem veien videre.
Under overskriften "Den "andra" språkinlärningen - vägen till skriften." blir vi kjent med Cadmus, pseudonym for Israel Gustaf Wänman, som fant et marked i foreldre i den utdannede borgerklassen i 1800-tallets Sverige og ga ut heftet "Julklapp - eller lättaste settet att lära barn läsa".
I sitt lille hefte beskriver han en helordsmetode for å lære barn å lese med hjelp av ordkort, der et ord skrives på hvert kort. Til slutt i heftet har han listet opp et antall fortrykte kort som det er meningen man skal klippe ut og klistre opp på kartong eller lignende. Selve læringen skal skje ved lek og bare når barnet selv har lyst. Her følger Wänman iflg Ragnhild Söderbergh en tradisjon fra opplysningstiden og fremover, som representeres av feks J J Rousseau (1712 - 1778) og Johann Bernhard Basedow (1724-1790) som var forkjempere for oppdragelse gjennom lek. Cadmus er også en god representant for sin tid når han i sitt hefte legger vekt på at den morsomme leken med lesekort også gir mulighet til nyttige samtaler med barnet - å forene nytte med underholdning var i tiden.
Cadmus begynner sin bok med en kritisk gjennomgang av hittil gjengse metoder å lære å lese på, og viser til hvor kjedelige de er for barna. I stedet vil han nå presentere en annen men allerede utprøvet metode, en slags lek for barn som nettopp har lært seg å snakke. Bare i den spedeste barndommen kan denne type lek underholde barna - sier han.
At det er borgerskapets foreldre som er Cadmus´ målgruppe fremgår indirekte både av veiledningen og av de ordene han har valgt til ordkort. Blant de personer som barna skulle vise sine lesekort til var guvernanten. Sukker og rosin som var typiske urbane luksusvarer var med på ordkortene, likeså bydyrene hest og hund (ikke landlige ku og sau). Cadmus presenterer også et antall korte setninger som man skulle vise barna, noen av dem viser for eksempel til en liten historie om en tur som barnet går sammen med sine foreldre for å se på naturen og plukke blomster.
Barnets lesing som en lek er gjennomgående hos Cadmus. En lek med kort, der barnet vil se på kortene som sin aller beste leke. Barnet kan jo like gjerne leke med disse "som med hjerter, kløver og spar."
Cadmus innleder sin instruksjon med en sjarmerende og livlig beskrivelse av hvordan denne leken kan arte seg. Man begynner med å gi barnet kortet "Pappa" og sier med en fortrolig mine (litt hemmelighetsfull) "se her min venn, nå skal du få se Pappa". Når barnet blir overrasket over dette, ber man barnet gå til mamma og spørre. Barnet går så til mamma og så til alle de andre i hjemmet og får overalt samme tilbakemelding at jo: Det står Pappa! Så spør mamma om barnet også vil se mamma. Du er jo mamma, svarer barnet. Ja, men her er også Mamma. Første dagen skal barnet vise sine kort med Mamma og Pappa til alle - skriver Cadmus.
Her har vi en paralell til samspillet ved innlæring av talespråk - en se-peke-setteordpå-lek med skrevne ord, der den intelektuelle innlæringen støttes av emosjonelle ord (se her, min venn) og mimikk (en fortrolig mine) og der innlæringen skjer i et samspill der der barnet er drevet av sin egen interesse, sin vilje til å få vite og få sin nye kunnskap bekreftet, om og om igjen henvender det lille barnet seg til de voksne og får svar.
Cadmus viser innlevelse i en liten toårings verden når han lenger frem i heftet gir praktiske råd for den tiden når barnet allerede har lært seg flere av lesekortene: " Nu blir den lilla Pappaskan nödvändig, på det de små vacra korten, som kunna tala, ej må komma bort".
Lesing skal ikke være en plikt, understreker Cadmus. Man skal ikke lese for mye, eller for ofte. Da blir det desto morsommere når man begynner på igjen. Minnet om en underholdende stund kan lett vekkes til live, derimot ville en kjedelig stund snart ødelegge.
Ingenting haster, sier Cadmus. Han er også nøye med at man ikke gir nye kort før barnet behersker de han allerede har fått. Videre er det viktig å glemme alt om skolemessig lesning, man leker med kortene uten å plage ham med staving og lesing i bok. Ved hjelp av ordkortene vil barnet lære seg umerkelig, helt av seg selv.
Tenk at ordbilder, en metode til først og fremst å lære ekspressiv tale, sekundært lesing og skriving, som vi kjenner fra Iréne Johansson/Karlstadmodellen, Sue Buckley i England og Doman i USA har røtter i 1800-tallets Sverige.
Er det tillatt å skrive med ordbilder i skolen i dag? Om eleven hjelpes av det, regnes det som like bra som de som skriver for hånd, eller datamaskin? Er det å skrive ved hjelp av datamaskin godtatt? Målet burde være å få frem det man ønsker å formidle, og forstå skrevet tekst. For å være en del av samfunnet, og kunne la seg påvirke og påvirke andre. Slik kan vel demokratiet fungere, litt bedre?
Under overskriften "Den "andra" språkinlärningen - vägen till skriften." blir vi kjent med Cadmus, pseudonym for Israel Gustaf Wänman, som fant et marked i foreldre i den utdannede borgerklassen i 1800-tallets Sverige og ga ut heftet "Julklapp - eller lättaste settet att lära barn läsa".
I sitt lille hefte beskriver han en helordsmetode for å lære barn å lese med hjelp av ordkort, der et ord skrives på hvert kort. Til slutt i heftet har han listet opp et antall fortrykte kort som det er meningen man skal klippe ut og klistre opp på kartong eller lignende. Selve læringen skal skje ved lek og bare når barnet selv har lyst. Her følger Wänman iflg Ragnhild Söderbergh en tradisjon fra opplysningstiden og fremover, som representeres av feks J J Rousseau (1712 - 1778) og Johann Bernhard Basedow (1724-1790) som var forkjempere for oppdragelse gjennom lek. Cadmus er også en god representant for sin tid når han i sitt hefte legger vekt på at den morsomme leken med lesekort også gir mulighet til nyttige samtaler med barnet - å forene nytte med underholdning var i tiden.
Cadmus begynner sin bok med en kritisk gjennomgang av hittil gjengse metoder å lære å lese på, og viser til hvor kjedelige de er for barna. I stedet vil han nå presentere en annen men allerede utprøvet metode, en slags lek for barn som nettopp har lært seg å snakke. Bare i den spedeste barndommen kan denne type lek underholde barna - sier han.
At det er borgerskapets foreldre som er Cadmus´ målgruppe fremgår indirekte både av veiledningen og av de ordene han har valgt til ordkort. Blant de personer som barna skulle vise sine lesekort til var guvernanten. Sukker og rosin som var typiske urbane luksusvarer var med på ordkortene, likeså bydyrene hest og hund (ikke landlige ku og sau). Cadmus presenterer også et antall korte setninger som man skulle vise barna, noen av dem viser for eksempel til en liten historie om en tur som barnet går sammen med sine foreldre for å se på naturen og plukke blomster.
Barnets lesing som en lek er gjennomgående hos Cadmus. En lek med kort, der barnet vil se på kortene som sin aller beste leke. Barnet kan jo like gjerne leke med disse "som med hjerter, kløver og spar."
Cadmus innleder sin instruksjon med en sjarmerende og livlig beskrivelse av hvordan denne leken kan arte seg. Man begynner med å gi barnet kortet "Pappa" og sier med en fortrolig mine (litt hemmelighetsfull) "se her min venn, nå skal du få se Pappa". Når barnet blir overrasket over dette, ber man barnet gå til mamma og spørre. Barnet går så til mamma og så til alle de andre i hjemmet og får overalt samme tilbakemelding at jo: Det står Pappa! Så spør mamma om barnet også vil se mamma. Du er jo mamma, svarer barnet. Ja, men her er også Mamma. Første dagen skal barnet vise sine kort med Mamma og Pappa til alle - skriver Cadmus.
Her har vi en paralell til samspillet ved innlæring av talespråk - en se-peke-setteordpå-lek med skrevne ord, der den intelektuelle innlæringen støttes av emosjonelle ord (se her, min venn) og mimikk (en fortrolig mine) og der innlæringen skjer i et samspill der der barnet er drevet av sin egen interesse, sin vilje til å få vite og få sin nye kunnskap bekreftet, om og om igjen henvender det lille barnet seg til de voksne og får svar.
Cadmus viser innlevelse i en liten toårings verden når han lenger frem i heftet gir praktiske råd for den tiden når barnet allerede har lært seg flere av lesekortene: " Nu blir den lilla Pappaskan nödvändig, på det de små vacra korten, som kunna tala, ej må komma bort".
Lesing skal ikke være en plikt, understreker Cadmus. Man skal ikke lese for mye, eller for ofte. Da blir det desto morsommere når man begynner på igjen. Minnet om en underholdende stund kan lett vekkes til live, derimot ville en kjedelig stund snart ødelegge.
Ingenting haster, sier Cadmus. Han er også nøye med at man ikke gir nye kort før barnet behersker de han allerede har fått. Videre er det viktig å glemme alt om skolemessig lesning, man leker med kortene uten å plage ham med staving og lesing i bok. Ved hjelp av ordkortene vil barnet lære seg umerkelig, helt av seg selv.
Tenk at ordbilder, en metode til først og fremst å lære ekspressiv tale, sekundært lesing og skriving, som vi kjenner fra Iréne Johansson/Karlstadmodellen, Sue Buckley i England og Doman i USA har røtter i 1800-tallets Sverige.
Er det tillatt å skrive med ordbilder i skolen i dag? Om eleven hjelpes av det, regnes det som like bra som de som skriver for hånd, eller datamaskin? Er det å skrive ved hjelp av datamaskin godtatt? Målet burde være å få frem det man ønsker å formidle, og forstå skrevet tekst. For å være en del av samfunnet, og kunne la seg påvirke og påvirke andre. Slik kan vel demokratiet fungere, litt bedre?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
