"De er jo så søte og morsomme..."

Jeg tenker tilbake på første gang vi møttes, vi var flere sammen på kurs fra Oslo og omegn som nylig hadde fått et familiemedlem med DS. En av pappaene fortalte om sitt møte med noen venner som ville trøste og sa "de er jo så søte og morsomme..." Trodde de virkelig han så det som positivt - hans datters ekstra kromosom gjorde henne til en klovn? - men selvsagt tilga han alle forsøk på oppmuntring.

Noe av det viktigste for oss som er foreldre til barn som er utviklingshindrede, er at barna blir sett som de menneskene de er. Vi ønsker ikke at de settes i bås og merkelappen "søt og morsom" er nok en av de vi liker minst. Den stiller i klasse med "de er jo så musikalske".

Noen måneder etter at vår datter kom til verden, ringte en venninne og fortalte at et familiemedlem hadde fått en datter med DS. "Hva skal vi si til dem?" spurte hun. "Si GRATULERER!" svarte jeg. Gi gjerne uttrykk for at du føler med foreldrene om de er lei seg, men først og fremst trenger de gratulasjoner og annet som kan virke normaliserende. Jeg fortsatte med å be henne fortelle dem hvor bra alt ville gå, de skulle ikke bekymre seg men nyte småbarnstiden og ta kontakt med andre foreldre som oss.

TV-serier som "Tangerudbakken" gir oss innsikt i hvordan man kan oppnå å selv velge hvem man vil dele borettslag med og eie egen bolig, selv om man er utviklingshindret og avhengig av hjelp til en del daglige gjøremål. Jeg liker serien svært godt. Likevel blir jeg litt sår når man bare ser beboerene i serien som søte og morsomme. Jeg skulle ønske noen fremhevet hvor ressursterke de er, hvor forskjellige de er og hvor mye kunnskap de har av ulik art og som de vil fortsette å tilegne seg resten av livet.

Konseptet Tangerudbakken boligfellesskap er et resultat av foreldre som ikke ga seg, og som til slutt fikk både bydeler og Oslo kommune med seg. Jeg er imponert, og håper vi også klarer å gjennomføre prosjektet for et selvstendig liv, for vår egen datter.