Det har vært så herlig å tilbringe tre dager sammen med så mange som opplever det samme som meg! Alle har vi hverdager med barn som trenger mye hjelp til å utvikle sitt språk.
Jeg føler meg også som en som kan veilede! Iréne Johansson er den jeg har lært alt jeg kan av om hvordan støtte barn som trenger det i sin språktrening. Hun var med på sommerkurset vårt som foreleser og hadde individuelle konsultasjoner. Nå har hun på en måte henvist noen familier til meg som hun mener jeg kan følge opp med det program jeg har lært av henne. Det vil si veiledning, i nettverk rundt barna.
Jeg lærte forøvrig også noen nye tegn i løpet av disse dagene. Du kan også lære tegn ved å lime følgende inn i nettleseren din:
file:///Applications/Tegn%20til%20Tale/tegn_til_tale.html
Vi vil holde sommerkurs også neste år, eller hver sesong om vi får det til. Vi håper vi får støtte via Helse og rehabilitering neste år.
Dette var gøy! Jeg er utrolig glad for at vi fikk med fem fra vår skole på kurset, slik at de fikk en bra introduksjon til Karlstadmodellen og kan besøke barnehagen med nytt sinn før sommeren starter for alvor.
onsdag 23. juni 2010
søndag 20. juni 2010
My experience with Autism
Her hørte og så jeg mange gode tips for visual learners. Imponerende om sitt liv og hva som fungerer:
http://www.youtube.com/watch?v=2wt1IY3ffoU&playnext_from=TL&videos=K5SNLOrCVdk
http://www.youtube.com/watch?v=2wt1IY3ffoU&playnext_from=TL&videos=K5SNLOrCVdk
Ordbilder - en snarvei til språk
Bok skrevet av Inger Billington, Anne Brynhildsen og Wenche May Johansen. Innledning ved Bjørn Lofterød.
Hovedprinsippene for ordbilde-metoden:
- Man starter med ordkort uten bilde
- Når man innfører bilder presenteres alltid bilde og skrift hver for seg. Det vil si at barnet ikke får se på begge deler samtidig.
- Ikke noe materiell er ferdiglaget på forhånd. Man velger ord og setninger fra de interessene barnet har.
- Setningene skal skrives grammatikalsk riktig. Man retter ikke barnets oppmerksomhet mot enkeltdeler av setninger og ord. Det skjer først når barnet selv blir opptatt av deler av ord eller bokstaver.
Ordbildelesningen kan begynne på alle alderstrinn og man kan bruke de samme prinsippene uansett alder.
De første ordkortene velges utifra hva barnet er opptatt av. Eget navn, venner, familiemedlemmer. Ord barnet bruker spontant i lek. Ord som er ulike i lengde og innledende og avsluttende bokstav. Fast plass i feks eske formet som postkasse. Kan være motiverende å rydde bort i.
Matching
Begynn med et sett på tre ordkort, seks kort til sammen, der to og to er like. Hold på med disse til du er sikker på at barnet kan legge lik på lik. Legg det ene settet av kort på bordet i en rekke. Det andre settet beholder den voksne. Den voksne løfter opp et av kortene, feks is, og sier: "Legg is på is". Med blikk, verbal støtte og eventuelt peking blir barnet oppmuntret til å legge kortet på riktig plass, Oppå eller under det identiske kortet.
For at barnet ikke skal gjette feil, peker den voksne i begynnelsen på riktig sted hvor kortet skal legges. Fortsett med de to andre ordkortene på samme måte. Når den voksne peker får barnet hele tiden følelsen av å lykkes. Når man ser at barnet ikke trenger peking som hjelp trekkes støtten gradvis tilbake. Dette kalles feilfri innlæring. Det ser ut til å være en effektiv fremgangsmåte overfor barn med DS.
Når barnet kan matche tre ordkort innfører man etter hvert et fjerde. Ta samtidig bort et av de kjente. Det er altså hele tiden tre ordkort i denne fasen av opplæringen. Viktig å pengtere at man fortsetter med matching av nye ordkort uavhengig av om barnet uttaler disse ordene.
Hovedprinsippene for ordbilde-metoden:
- Man starter med ordkort uten bilde
- Når man innfører bilder presenteres alltid bilde og skrift hver for seg. Det vil si at barnet ikke får se på begge deler samtidig.
- Ikke noe materiell er ferdiglaget på forhånd. Man velger ord og setninger fra de interessene barnet har.
- Setningene skal skrives grammatikalsk riktig. Man retter ikke barnets oppmerksomhet mot enkeltdeler av setninger og ord. Det skjer først når barnet selv blir opptatt av deler av ord eller bokstaver.
Ordbildelesningen kan begynne på alle alderstrinn og man kan bruke de samme prinsippene uansett alder.
De første ordkortene velges utifra hva barnet er opptatt av. Eget navn, venner, familiemedlemmer. Ord barnet bruker spontant i lek. Ord som er ulike i lengde og innledende og avsluttende bokstav. Fast plass i feks eske formet som postkasse. Kan være motiverende å rydde bort i.
Matching
Begynn med et sett på tre ordkort, seks kort til sammen, der to og to er like. Hold på med disse til du er sikker på at barnet kan legge lik på lik. Legg det ene settet av kort på bordet i en rekke. Det andre settet beholder den voksne. Den voksne løfter opp et av kortene, feks is, og sier: "Legg is på is". Med blikk, verbal støtte og eventuelt peking blir barnet oppmuntret til å legge kortet på riktig plass, Oppå eller under det identiske kortet.
For at barnet ikke skal gjette feil, peker den voksne i begynnelsen på riktig sted hvor kortet skal legges. Fortsett med de to andre ordkortene på samme måte. Når den voksne peker får barnet hele tiden følelsen av å lykkes. Når man ser at barnet ikke trenger peking som hjelp trekkes støtten gradvis tilbake. Dette kalles feilfri innlæring. Det ser ut til å være en effektiv fremgangsmåte overfor barn med DS.
Når barnet kan matche tre ordkort innfører man etter hvert et fjerde. Ta samtidig bort et av de kjente. Det er altså hele tiden tre ordkort i denne fasen av opplæringen. Viktig å pengtere at man fortsetter med matching av nye ordkort uavhengig av om barnet uttaler disse ordene.
mandag 14. juni 2010
Kommuniserende samspill
Om du treffer et barn, som har mye språk, men du forstår ikke alt hva han sier - hva gjør du da?
Ber du ham gjenta eller snakke tydeligere? Nei. Du holder konversasjonen i gang og gir respons på enten det han sa eller det du gjetter deg til at han sier. Da får du en fantastisk diskusjon med mange turtakinger!
Ber du ham gjenta eller snakke tydeligere? Nei. Du holder konversasjonen i gang og gir respons på enten det han sa eller det du gjetter deg til at han sier. Da får du en fantastisk diskusjon med mange turtakinger!
Gjenta inni deg: "hold i gang diskusjonen og ikke tenk på at du skal forstå hvert ord". Barnet vil fortsette å snakke og du vil forstå det viktigste han har å formidle. Du vil også lære mye av ham om du holder konversasjonen gående og ikke gir ham følelsen av at han gjør noen grammatiske eller uttalemessige feil.
Tenk på at når vi snakker med vennene våre så snakker vi like ofte for å få kontakt som for å få informasjon. Lytt på hva vi sier til hverandre, små ting som sjelden betyr noe særlig men som opprettholder den sosiale kontakten vi har så stort behov for.
Det er sjelden å se voksne holde i gang en diskusjon når de ikke forstår ordene. Klarer vi dette oftere vli barnet som trenger å trene sitt språk få en fantastisk mestringsfølelse, og vi voksne vil oftere oppleve at vi faktisk forstår det barnet formidler.
Ventilering...
...jeg blir så sint på meg selv noen ganger. På at jeg ikke har forstått tidligere, noe som jeg nå med ett ser helt klart.
Jeg burde ha snakket med barna i barnehagen om hva det innebærer å ha diagnosen Down Syndrom for lenge siden.
Vi har brukt masse tid på de voksne for å informere dem om hvordan de kan løse hverdagen i kommunikasjon med vår datter, men dette har ikke de andre barna fått særlig nytte av viser det seg.
Alle andre enn foreldre har taushetsplikt så det informeres ikke videre.
Gjett om jeg har planer om å ta tak i dette dag én i aktivitetsskolen og så snakke med hele klassen og foreldrene når selve skolen begynner.
Det som har vært bra i barnehagen er jo at engasjementet er stort hos deler av personalet, og kompetansen på tegn-til-tale er også blitt god hos flere enn da vi begynte der. Det virker også som de har hatt god nytte av overføring av kunnskap fra oss til dem når de har organisert språktrening med vår datter alene eller sammen med de andre barna.
Jeg savner mangel på gjennomføring av tankegangen i andre aktiviteter enn de spesielt arrangerte. De voksne som coach og veileder mellom barn i frilek. Kanskje fordi dette er noe jeg har observert i det siste at det er behov for, kanskje fordi jeg i det siste har lest en del om det.
Igjen kjenner jeg at det var så mye jeg burde visst og tenkt på for lenge siden. I neste øyeblikk kan jeg tenke; så bra at jeg vet det jeg vet nå!
Jeg burde ha snakket med barna i barnehagen om hva det innebærer å ha diagnosen Down Syndrom for lenge siden.
Vi har brukt masse tid på de voksne for å informere dem om hvordan de kan løse hverdagen i kommunikasjon med vår datter, men dette har ikke de andre barna fått særlig nytte av viser det seg.
Alle andre enn foreldre har taushetsplikt så det informeres ikke videre.
Gjett om jeg har planer om å ta tak i dette dag én i aktivitetsskolen og så snakke med hele klassen og foreldrene når selve skolen begynner.
Det som har vært bra i barnehagen er jo at engasjementet er stort hos deler av personalet, og kompetansen på tegn-til-tale er også blitt god hos flere enn da vi begynte der. Det virker også som de har hatt god nytte av overføring av kunnskap fra oss til dem når de har organisert språktrening med vår datter alene eller sammen med de andre barna.
Jeg savner mangel på gjennomføring av tankegangen i andre aktiviteter enn de spesielt arrangerte. De voksne som coach og veileder mellom barn i frilek. Kanskje fordi dette er noe jeg har observert i det siste at det er behov for, kanskje fordi jeg i det siste har lest en del om det.
Igjen kjenner jeg at det var så mye jeg burde visst og tenkt på for lenge siden. I neste øyeblikk kan jeg tenke; så bra at jeg vet det jeg vet nå!
onsdag 2. juni 2010
På forsidene eller i skuffen?
Det var en kveld omtrent som denne, jeg søkte på nettet etter informasjon om noe, og kom over en invitasjon til å være med i en undersøkelse om familier med barn med såkalt "nedsatt funksjonsevne". I regi av Helse- og velferdsetaten i Oslo.
Forespørsel ble sendt og selv om de var i avslutningsfasen, og egentlig ikke intervjuet fler, så var de interessert i oss fordi bydelen vår ikke var representert godt nok i materialet. Visstnok var 30 familer med i undersøkelsen,
En fin mai-kveld fikk vi besøk av to engasjerte kvinner, en til å stille spørsmål og en til å notere svarene på pc.
Undersøkelsen ble innledet med spørsmål om hvordan vi ville gradere utviklingshemmingen; lett, moderat, alvorlig. Vi ser ikke på vår datter på den måten, vi ser at hun fungerer godt i miljø som forstår henne og kan kommunisere med henne og som utvikler hennes språk, og ikke minst - snakker hennes språk.
Derifra hadde vi en hyggelig samtale med spørsmål underveis. De ble overrasket over at vi har måttet dekke alle utgifter selv, i tillegg til å ta ut ferie i periodene det pågår, når vi har vært på kurs for å lære oss å hjelpe vår datter videre. Dette fordi kursene vi har valgt ikke nødvendigvis har vært arrangert av et norsk helseforetak, som er et av kriteriene for at man skal få noe dekket.
De forsto godt vårt ønske om at såkalte fagpersoner er mer proaktive overfor nyfødte og deres foreldre, slik at de får hjelp til å komme i gang før de selv er klar til å stille de rette spørsmålene og be om veiledning. Når foreldre kommer på offensiven er det gjerne gått en del tid slik at man ikke har hatt fullt fokus den første viktige tiden i spebarns- og småbarnsstadiet. Det er leit for foreldrene å oppleve og man reagerer gjerne med å bli sint på seg selv som ikke har krevet mer tidligere. Ingen tjener på å sette innsatsen inn først når foreldrene blir i stand til å kreve. Det burde være slik at man fikk hjelp til å komme i gang på en god måte helt fra begynnelsen, og så klare seg mer og mer selv.
Vi snakket også om hvor trist det er at så mange kompetansemiljøer på hørsel ikke åpner tilbud for opplæring i tegn-til-tale for alle gamle og nye målgrupper som behøver dette. De har masse kompetanse som kan benyttes på en ny måte og vi er mange som har behov for den. Kompetansesentrene er nedleggingstruet og færre trenger tegnspråk fordi så mange får cochlea implentat og skal lære seg å høre og tale i stedet. De behøver omtrent samme trening som barn med DS for å lære seg å lytte ut lyder og skille dem fra hverandre og trene på å uttale dem selv, og de har behov for tegn-til-tale for å lære seg å snakke. Akkurat som vår datter med DS.
Mange andre temaer ble snakket om så vi følte undersøkelsen var innom mye av det vi opplever er viktig å få med.
Det var en hyggelig opplevelse for oss å være med i undersøkelsen og vi følte at vi ble lyttet til med interesse. 30 familier er med og alle håper rapporten blir benyttet til å skape en bedre forståelse og benytte midler på den rette måten. Vil den havne på forsidene eller i skuffen? Håper virkelig den vil gi input som fører til forandring til det bedre.
Forespørsel ble sendt og selv om de var i avslutningsfasen, og egentlig ikke intervjuet fler, så var de interessert i oss fordi bydelen vår ikke var representert godt nok i materialet. Visstnok var 30 familer med i undersøkelsen,
En fin mai-kveld fikk vi besøk av to engasjerte kvinner, en til å stille spørsmål og en til å notere svarene på pc.
Undersøkelsen ble innledet med spørsmål om hvordan vi ville gradere utviklingshemmingen; lett, moderat, alvorlig. Vi ser ikke på vår datter på den måten, vi ser at hun fungerer godt i miljø som forstår henne og kan kommunisere med henne og som utvikler hennes språk, og ikke minst - snakker hennes språk.
Derifra hadde vi en hyggelig samtale med spørsmål underveis. De ble overrasket over at vi har måttet dekke alle utgifter selv, i tillegg til å ta ut ferie i periodene det pågår, når vi har vært på kurs for å lære oss å hjelpe vår datter videre. Dette fordi kursene vi har valgt ikke nødvendigvis har vært arrangert av et norsk helseforetak, som er et av kriteriene for at man skal få noe dekket.
De forsto godt vårt ønske om at såkalte fagpersoner er mer proaktive overfor nyfødte og deres foreldre, slik at de får hjelp til å komme i gang før de selv er klar til å stille de rette spørsmålene og be om veiledning. Når foreldre kommer på offensiven er det gjerne gått en del tid slik at man ikke har hatt fullt fokus den første viktige tiden i spebarns- og småbarnsstadiet. Det er leit for foreldrene å oppleve og man reagerer gjerne med å bli sint på seg selv som ikke har krevet mer tidligere. Ingen tjener på å sette innsatsen inn først når foreldrene blir i stand til å kreve. Det burde være slik at man fikk hjelp til å komme i gang på en god måte helt fra begynnelsen, og så klare seg mer og mer selv.
Vi snakket også om hvor trist det er at så mange kompetansemiljøer på hørsel ikke åpner tilbud for opplæring i tegn-til-tale for alle gamle og nye målgrupper som behøver dette. De har masse kompetanse som kan benyttes på en ny måte og vi er mange som har behov for den. Kompetansesentrene er nedleggingstruet og færre trenger tegnspråk fordi så mange får cochlea implentat og skal lære seg å høre og tale i stedet. De behøver omtrent samme trening som barn med DS for å lære seg å lytte ut lyder og skille dem fra hverandre og trene på å uttale dem selv, og de har behov for tegn-til-tale for å lære seg å snakke. Akkurat som vår datter med DS.
Mange andre temaer ble snakket om så vi følte undersøkelsen var innom mye av det vi opplever er viktig å få med.
Det var en hyggelig opplevelse for oss å være med i undersøkelsen og vi følte at vi ble lyttet til med interesse. 30 familier er med og alle håper rapporten blir benyttet til å skape en bedre forståelse og benytte midler på den rette måten. Vil den havne på forsidene eller i skuffen? Håper virkelig den vil gi input som fører til forandring til det bedre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
