En skole for alle

Vi får hjelp av de andre elevene :)

2011-10-29T23:12:00.001+02:00

Som foreldre til ei som behøver ekstra hjelp i skolen er vi ultrainteresserte i vennegrupper. Det er en gylden mulighet for vår datter til å bli bedre kjent med barna i klassen i en liten gruppe, hjemme hos seg selv eller hjemme hos dem. Vi fikk første måned i år igjen og er glade for det.

Barna elsker å lage egen mat så vi la opp til personlige pizzaer. Vi tok frem noen barnebord som de kunne lage dem på og de valgte selv at de ville spise rundt dem også. Morsomt å følge konversasjonen dem i mellom :)

I andre klasse er ikke guttene like interessert i rosa barnerom med dukkehus lengre så det er litt mer utfordrende å finne felles aktiviteter som ikke gjør at de løper runde på runde i huset og datteren faller helt av... I tillegg til at hun da vil forsøke å holde dem igjen så de ikke forsvinner fortere enn hun klarer å følge med og det hele blir til en litt dårlig lek for hennes del.

Jeg fant ut at vi måtte legge opp til et spill rundt bordet, individuelt men likt. Vi tok frem rimekortene og la dem opp til memory på fire plasser rundt bordet. Hvert barn fikk sitt spill. Så fikk de et nytt når de var ferdige. De syntes alle det var kjempegøy! På hvert sitt nivå. Vår datter som har kortene som ekstra trening i aktivitetsskoletiden med assistent syntes det var SÅ inspirerende at de andre barna spilte på samme måte som henne, og at de syntes det var gøy.

"Kan du lage flere sånne kort?" - spurte han som var raskest til å få kortene til å matche og dermed gjorde unna de seks bunkene jeg hadde til disp aller først :)

Lærer du raskt?

2011-08-28T22:40:00.003+02:00

Vi hører mye om elever som lærer raskt og ligger foran sine medelever av den grunn. De kjeder seg og blir uromomenter om de ikke får gå raskere frem enn de andre sies det.

Risikoen er at de ikke nødvendigvis kommer til å huske det de raskt forstod, i alle fall kan det bli bedre om de også hjelper en medelev til å forstå. Om du kan gjengi for andre hva du har lært og med egne ord forteller til en som trenger å få forklart fra en medelev som benytter andre ord enn læreren, så vil du huske rundt 90 % av dette siden. Det er din gevinst. I tillegg får du lære å omgås med de som lærer saktere og kanskje på en annen måte enn deg. En helt nødvendig egenskap for å fungere godt på de fleste arenaer i livet.

Gevinsten for medeleven er at han får lære av et annet barn, hvilket motiverer mer enn om det er en voksen som forteller. Det er spesielt gunstig for vår datter å få lære via gode rollemodeller i klassen. Vi ser hvordan hun lærer aller mest av andre barn. De er hennes beste rollemodeller om det gjelder å lære og svømme eller lese og skrive.

Vi ble derfor henrykt da vi fikk vite at ledelsen på skolen hadde pålagt alle lærere på 1. - 4. trinn å organisere klasserommet slik at alle sitter rundt gruppebord. Selv virket lærerene noe skeptiske. Vi ga dem ovenstående argumenter for at de skulle bli mer positivt innstilt. Vi fikk inntrykk av at de tok det til seg og fikk et nytt syn på organiseringen så vi tror og håper de vil benytte muligheten :-)

Kartleggingsprøver

2011-05-31T21:43:00.001+02:00

Fortalte jeg at vi ble spurt av rektor om vår datter kunne fritas fra kartleggingsprøver? I alle fall - vi svarte nei. Vi er i mot å utelukke vår datter. Hvorfor skal ikke hennes resultater telle med?

Vi synes prøver burde tilpasses alle, akkurat som undervisningen.

Hun var derfor med, men siden hun ikke klarte å gjennomføre uten ekstra hjelp så ville de ikke telle med hennes resultat. Hvorfor ikke det? Hun burde telle som en av de som skårer under kritisk grense og man bør ta dette ad notem, kanskje tilpasse prøver til neste gang - eller opplegg, slik at alle kan telle med?
Hvorfor skal man ikke teste hva undervisningen til elever med IOP gir, på en ordentlig måte?

Vår datters resultat ble ikke testet på en god måte og ikke tatt hensyn til som alle de andre. Det føles sårt.

Veiledning i forbindelse med skolestart

2011-05-18T21:55:00.000+02:00

Jeg har satt sammen et skriv for skolestart som jeg gjerne deler med alle foreldre og lærere og andre interesserte med tips til hvordan man kan tilrettelegge undervisningen for å gjøre den mer visuell.

Veiledning i forbindelse med skolestart

Følgende læremateriell har vært vellykket å implementere i skolehverdagen til vår datter:

1. Learning English with Teddy inneholder drama og sang som motiverer alle elever til å lære engelsk. Vår datter elsker engelsk-timene og det gjør de andre barna også.

Gå gjerne inn på http://www.teddylanguage.no/bakgrunn.html for å få et inntrykk.

2. Numicon er visualisering av tallrekken og gir innhold til tallrekken på en veldig fin måte. Videreutvikles stadig og vi har funnet materiellet svært nyttig for å visualisere pluss og minus.

Gå hit for å titte litt på materiellet: http://www.songvaar.no/index.pl?grID=70&grNiv=2&grNavn=Numicon%20-%20MATERIELL&Overgr=59&hgrID=59

For vår datter er det spesielt vanskelig å forholde seg til det abstrakte. Matematikk er abstrakt og lærebøkene i den ordinære skolen er bra på den måten at de visualiserer. Men det blir gjerne litt mye på hver side, oppgavearkene ofte for komplekse. I alle fall oppleves det slik for oss som gjør lekser med henne. Numicon er en stor hjelp i visualisering av leksene. I klasserommet benyttes Numicon til stasjonsundervisning men også i vanlig matematikkundervisning for å visualiser det som skal læres på en måte som er kjent og gir mer mening.

3. Lese- og begrepsopplæring opplegg basert bla på Karlstadmodellen fra Stenbråten skole i Oslo.

Permene med materiell kan ses hos PPT i Oslo. Spesialpedagogen i klassen til vår datter benytter dette materiellet spesielt i leseopplæring. Stenbråten har endags-kurs i dette materiellet. Ellers lager vi lotto og memory av leselekser og øveord.

4. På tale om tale ( taletrening ) – dette jobbet vi en del med i barnehagen og hjemme men tar det inn i skolen også fra nå av, i Aktvitetsskoletiden (SFO). Ganske enkelt å følge når plan og struktur er lagt og materiell er klargjort. Sørger for at barnet får trene på å finne hvor og hvordan lydene lages i munnen. Vi trener bla vokal-konsonant-kombinasjoner for bli tryggere på uttale. Materiell finnes her http://www.songvaar.no/index.pl?grID=72&grNiv=2&grNavn=P%E5%20tale%20om%20tale&Overgr=56&hgrID=56

Refleksjoner over første skoleår som snart er over

2011-05-11T20:34:00.000+02:00

Det har gått så bra! Vi er superfornøyde med skolestarten og føler at vi er blitt hørt som foreldre, selv om det har tatt litt tid å få gjennomført en del av forslagene våre så har det meste gått i boks.

Spesialpedagog, assistent og kontaktlærer har jobbet så godt sammen og vi ser at de er blitt et godt sammensveiset team, som traff hverandre første gang for snart ett år siden. De er flinke med barna og rektor er fornøyd med klassens resultater. Det er jo ganske sikkert de ressurssterke hjelpende foreldrene og dermed flinke barn som trekker snittet opp men likevel. Vi som stadig er i bursdag med hele klassen, og ser dem i fri flyt, er imponert over lærerne og hva de får til av strukturert undervisning med hele gjengen :-)

Det de har gjort er jo å dele klassen i så mange timer som mulig. Det ønsket vi oss. Da gjennomføres Learning English with Teddy og visualisering av Tema-undervisningen bedre fordi barna klarer å samle seg om det som er fokus når de er færre. Ulike spill som Martine trenger i undervisningen for å motiveres til lesning er enklere i liten gruppe. Lærer blir også dyktigere. Det er færre barn og lettere å holde orden, ro og fokus. Færre voksne tilstede på samme tid gir mer fokus på hvert enkelt barn så lenge det er få av dem. Alle barn aktiviseres i undervisningen, alle får snakket litt og blir sett.

Litt leit at grupperommet der noen av elevene plasseres er ugunstig innredet og ganske trist.

Overraskende var det også at vi ble spurt om vår datter kunne fritas fra kartleggingsprøve. Eller, vi hadde vel egentlig ventet på situasjonen og svarte at vi er i mot å utelukke noen fra prøven. Dersom den ikke funker for å gi lærerene hjelp til evaluering av hva hun har lært av det de har jobbet med så er det oppgaven som må endres.

Noe som også føles feil, er at klassen deles inn etter nivå. Jeg tror vi må blandes og lære å kjenne hverandres styrker og svakheter på tvers av evnegruppene. Og respektere hverandre for den vi er. Det er jo slik vi må forholde oss i livet ellers? Ikke minst i arbeidslivet? Hva tenker dere andre?

Forskning viser at elever lærer bedre når klassen er liten i grunnskolen

2011-01-18T21:30:00.006+01:00

Temanotat 3/2011 Klassestørrelse og læringsutbytte - hva sier forskningen?
I notatet fra Utdanningsforbundet vises det til nasjonal og internasjonal forskning, nyere og eldre.
Her følger utsnitt fra notatet med den mest omtalte studien:

Det såkalte STAR-prosjektet (Student Teacher Achievement Ratio),
ble gjennomførti staten Tennessee, USA, på midten av 80-tallet og
involverte nærmere 7000 elever fordelt på nesten 80 skoler.
Studien ble i 2007 karakterisert som ”…the most famous educational
experiment conducted to date” (Loveless og Hess 2007:3), og vi
velger derfor, i likhet med i 2005, å gi en relativt detaljert presentasjon
av denne.

I STAR-prosjektet ble elevene tilfeldig plassert i normale eller små
klasser (omlag åtte elever færre per klasse) på førskoletrinnet, og
fram til 4. klasse, da alle ble plassert i normale klasser.

Utvalget av skoler representerte både sentrumsskoler, drabantbyskoler
og bygdeskoler, og elevgrunnlaget skal ha avspeilet det amerikanske
samfunnets mangfold, både etnisk og sosialt. Etter hvert skoleår ble alle
elevene testet (Stanford Achievement Test Battery),og resultatene
er ganske oppsiktsvekkende:

Allerede mot slutten av førskoleåret viste barna som hadde gått i
klasse med lavt elevtall, et forsprang i leseferdighet på 0,5 måneder
i forhold til barna som hadde gått i klasse med høyt elevtall. Etter endt
1. klasse har dette forspranget økt til 1,9 måneder, etter endt 2. klasse
var forspranget blitt 5,6 måneder og etter endt 3. klasse, 7,1 måneder
i forhold til elevene i de store klassene. Tilsvarende – men ikke
identiske – faglige forsprang ble målt i matematikk og språk/
kommunikasjon. I en artikkel fra Educational Leadership oppsummeres
funnene fra STAR slik (Biddle og Berliner 2002):

- Under visse betingelser (god planlegging og sikring av ressurser) gir
små klasser på de lavere trinnene et økt læringsutbytte for elevene – jo
større utbytte, jo lenger de får gå i små klasser.

- Det økte læringsutbyttet er størst dersom det er under 20 elever i
klassen.

- Det økte læringsutbyttet gjør seg gjeldende i en rekke skolefag og slår
ut både i tradisjonell testing av kunnskaper og på andre indikatorer.

- Elever som har gått i klasser med lavere elevtall de første skoleårene
med økt læringsutbytte, beholder forspranget når de kommer over i
større klasser og når de kommer på ungdomstrinnet og i videregående
opplæring.

- Alle elever som har gått i klasser med lavt elevtall, får et faglig
forsprang i forhold til elever i normalklasser – størst er gevinsten hos de
ressurssvake elevene.

- Det er ikke målbare fordeler med å komme over fra normalklasser til
små klasser på ungdomstrinnet eller i den videregående skolen.

Er det størrelsen det kommer an på?

2010-12-27T23:17:00.008+01:00

Vi opplever at klassen til vår datter er stor med 27 elever. Kontaktlærer, spesialpedagog og en eller to assistenter i tillegg gjør at klasserommet virker fylt til randen. Tavleundervisning i stor gruppe for å innføre nytt stoff i teoretiske fag gjør at en stor del av klassen faller av etter få minutter.

Det er ikke så overraskende at undervisning og læring ikke bedres nevneverdig av voksentettheten i seg selv. Organisering i mindre grupper krever flere rom, rom man deler med andre klasser. Det skorter gjerne på planlegging lærerene i mellom og organisering av tid og rom til rådighet. Nå skal PPT hjelpe til med den konkrete planleggingen og fordelingen slik at man kan dele klassen i mindre grupper oftere enn i dag. Da tror jeg man vil se en god effekt av lærer-/voksentettheten og flere spennende innlæringsmetoder kan benyttes.

I en mindre gruppe kan man gjøre bruk av mer involverende metoder som gjør elevene aktive og gir dem mulighet til å benytte flere sanser i innlæringen. Hvilket er mer engasjerende.

Tenk hvilke muligheter det gir når man skal lære noe nytt, at det er tid til å ta en runde i klassen så alle får si eller gjøre noe aktivt, og ikke bare de som rekker opp hånden når lærer stiller spørsmål.

Jeg tror lærertetthet er feil målestokk. Det er størrelsen på klassen som er avgjørende for at alle elever skal føle seg sett av læreren. De behøver ikke å ha samme lærer i alle fag, eller hver gang de har faget, men at gruppen er liten nok til at elevene føler nærhet til læreren og sine medelever tror jeg har mye å si.

Skriveopplæring for alle

2010-11-22T15:37:00.003+01:00

Det å kunne skrive er vel en av de opplevelser av mestring som er av størst betydning for oss. Ikke alle har like lett for det, i alle fall ikke håndskrift.

Noe av det som fungerer godt for vår datter er å skrive etter prikkede linjer, men det gir ikke alltid riktig strategi i forhold til å lære seg hvor du starter og hvor du fortsetter og ender streken(e).

Noe som fungerer godt er å skrive med fingeren på Smart Board. Da kan man gli bevegelsen uten mellomting som en blyant eller penn.

Vi har også kommet til at vi vil lage bokstavformene som beskrives som en av øvelsene i Lese- og skriveopplæringen beskrevet i boken Les Lett av Iréne Johansson, Karlstadmodellens bok 5. Disse skal man først lage selv, og så følge fordypningen i formen med fingeren mange ganger for å føle bevegelsen. Vi skal male sporet i formen i den fargen som den har i Karlstadmodellen. Disse formene kan vi også benytte til mange andre øvelser.

I dagens samarbeidsmøte på skolen ble vi enige om at disse formene skal de lage i aktivitetsskolen når det er håndarbeidsaktiviteter som er en gang i uken. Flere andre barn kan nok ha behov for samme materiell og øvelse.

Om et par uker kommer ergoterapeuten i bydelen vår og arrangerer skrivedans for klassen. Det blir gøy!

Jeg forhørte meg litt med en engasjert spesialpedagog som jobber i barnehage. Hun foreslo å tegne border av ulike typer for å øve på skriveteknikk. Super idé! Det gjorde vi på skolen da jeg var barn også. Gjør man ikke det lenger, tro? Hun sa også vi burde tegne mange trekanter, firkanter og sirkler for å øve på de ulike strekene i bokstavene. Genialt! Det enkle er ofte det beste har jeg hørt noen si... Gjenstår å se om vi klarer å motivere 6-åringen til å gjennomføre men bedre enn å gå rett på å kopiere bokstavene, annet enn de enkleste, tror jeg dette er.

Lekser - hvordan tilpasse dem til alle?

2010-11-03T19:48:00.003+01:00

Leseleksen gjør vi via Lotto og Memory med ordbilder. Vi deler opp leksen i ordbilder i to sett. Så legger vi ett av settene i foto- eller fotballkortlommer som Lottobrett og det andre settet er Lotto-kort. Så spiller vi! Noen ord som er ekstra interessante som feks navn på elevene eller lærerene benytter vi også til Memory.

Å trene korttidshukommelsen er svært viktig for vår datter så Memory i så måte er svært nyttig. Ingen vits i å gjøre det for vanskelig eller for lett. Da faller motivasjonen og vi må avbryte.

Så lenge det er mulig å gjøre noe gøy med leksene går de som en lek... bokstavelig talt.

Leseleksene er takknemlige slik. Det er vanskeligere med opplæring i å skrive tall og bokstaver. Der må vi finne noen gode idéer. Det er et godt opplegg for dette utarbeidet av lærere ved Stenbråten skole i Søndre Nordstrand i Oslo. Dette innlæringsverktøyet ønsker vi å lære oss.

Act like your child--Plus one

2010-10-27T20:10:00.001+02:00

Jim McDonald forteller litt om hvordan vi som foreldre kan støtte barna i deres tidlige språkutvikling.

Nettverk som pedagogisk idé

2010-09-24T19:12:00.004+02:00

Å arbeide i nettverk hvor alle er likestilte fører læreprosessen fremover. Det blir så mye større, enn om vi alle skulle operert hver for oss. Vi hjelper hverandre videre i kraft av den kunnskapen vi har tilegnet oss og den vi stadig tilfører oss selv og dermed de andre i nettverket. Nøkkelen er åpne kanaler, å etablere et nettverk krever tid, så tryggheten oppnås før man går videre til andre temaer enn det rent nettverksskapende.

Dette kan illustreres ved edderkoppens nett.

Når vi samles rundt et barn som trenger hjelp og støtte for å utvikle talespråket så er gevinsten stor om man jobber i nettverk. Når alle nærpersoner rundt barnet vet hva som trenes på kan de hjelpe til å generalisere ny lærdom til flere arenaer og ikke minst - være behjelpelig med å gi det antall repetisjoner av nyinnlært språk som behøves for å lagre i langtidshukommelsen. Dette er viktig for at barnet skal kunne nyttiggjøre seg kunnskapen i mange ulike situasjoner og bygge trygt videre på den for ny innlæring av neste steg.

Dette er noe av kjernen i Karlstadmodellen. Kunnskap må spres. Nettverk er et viktig ledd i dette.

Bruno Mars - Just the Way You Are (Cover by MattyBRaps ft. Tyler Ward)

2010-09-07T17:59:00.002+02:00

Nydelig musikkvideo! Finn frem Kleenexen før du trykker play :-)

Skolen overgår våre forventninger

2010-09-01T22:47:00.007+02:00

Det jeg var mest bekymret for at skulle skje, skjer ikke. Det jeg ikke hadde tenkt på at kunne skje, har oppstått.

Klisjé, men dog ;)

Vi var så klare på at man måtte ha Martine i øyekroken hele tiden i friminuttene og aktivitetsskolen og all utetid...

Det har ikke bekymret meg denne første tiden i skolen. Nå har vår datter gått på Aktivitetsskole i snart fire uker, og to av dem har det også vært ordinær skole fra halv ni til klokken to.

Vi har aldri opplevd at personalet har svart litt svevende "jo, jeg tror hun er der borte et sted" når vi er kommet for å hente henne. Alltid klar beskjed om hvem av de voksne hun er sammen med.

Derimot har vi opplevd at hun blir litt for godt tatt vare på... paradoksalt nok. Hun får medynk og man synes litt synd på henne. Derfor fant jeg henne på kjøkkenet med en sjokolademuffins i hånden da jeg kom litt ekstra tidlig forrige fredag for å hente henne. Hun hadde jo vært så flink, hele uken, var forklaringen. Det var bare knekkebrød til henne til maten... hun var blitt lovet noe godt fordi hun var så flink. Riktignok hadde hun vært med og laget muffins og pizza til fryseren, glutenfrie sådanne, men jeg så ingen andre barn med muffins i hånden selv om det var en annen jente på kjøkkenet også.

Mmmm. Ikke så fornøyd den dagen.

Men ellers - strålende fornøyd!

Skolen har tatt godt i mot oss, lærerene på trinnet er ferske på skolen og ingenting "sitter i veggene" for dem. De er åpne for nye idéer og vil gjerne benytte vårt matematikk-materiell Numicon og engelsk-materiell Learning English with Teddy. Samt alt annet for norskopplæring som vi har iflg Karlstadmodellen.

I det store og hele - en herlig start!

Skulle vel også ønske lærerene benyttet tegn når beskjeder gis i klassen - så hadde de fått oppleve hvilken magisk evne bevegelsene har til å roe ned klassen og samle fokus.

Tegn gjør innlæring raskere og enklere

2010-08-11T21:06:00.008+02:00

Les flere studier om emnet her.

Den svenske avisen Dagens Nyheter 14. Oktober 2008. Av Hanna Johansson (hanna.a.johansson@dn.se)
Oversatt av Ingrid Myklebust

Halmstad. Tegn på agendaen har fått elevene på Nyhemsskolan i Halmstad til å lære seg å lese og skrive raskere. I begynnelsen var det en satsning for å integrere barn med språkvanskeligheter i den ordinære skolegangen.

Nyhemsskolan i Halmstad har i mange år hatt en førskoleavdeling for barn med ulike språkvansker. For fire år siden (i 2004, min anm) ble det bestemt at barna skulle integreres i den ordinære skolen i stedet for å bli sendt av gårde til spesialskoler så snart det var tid for å begynne på skolen. For å få satsingen til å fungere innførte man tegn i skoleplanen og teknikken Tegn som alternativ og kompletterende kommunikasjon for alle elever fra årskull null og oppover, uansett om de hadde en språkvanske eller ei. "Vi merket ganske snart at ”språkbarna” fikke bedre tale ved å omgås med elever uten kommunikasjonsproblemer", sier ansvarlig pedagog Katarina Malmberg. Den nye arbeidsmetodenlaget lagde snart avtrykk også blant elever uten språkvansker.

”Så raskt har jeg aldri før sette førsteklassingene lære seg å lese. Den språklige bevisstheten utvikles mye raskere med tegnkommunikasjonen, og det er egentlig ikke så rart. Jo flere sanser som stimuleres, jo fortere lærer du det”, sier Marie Håkansson, en av lærerne i prosjektet.
Morgenaktivitet i klasse 2A: Emilia Danielsson har blitt valgt til dagens ”frøken” og har ledelsen ved morgensamlingen. Dagens dato, vær og eventuelle hendelser presenteres, både med tegn og med tale. Maja Bexell får i oppgave å tegne dagens mat med hendene: poteter, kjøttboller, saus og tyttebær. Deretter følger leksjonens kanskje morsomste innslag når barna får fortelle om helgen som har vært eller noe annet som har skjedd.

I tillegg til at tegn er en naturlig del av all undervisning har elevene i årskurs 0-4 (1.-5. klasse, min anm) ren tegntrening én undervisningstime i uken. ”Språkbarna” får individuell trening utover dette.
Lova Johansson synes at det kanskje er enklere å skrive enn å tegne med hendene. ”Men det er bra med tegn for da forstår vi hverandre. Det er morsomt også, tegnet for hest er morsomt” sier hun og instruerer med hendene bøyde som små hover.klover (på norsk setter vi den ene hånden på den andre og illustrerer rytter på hest, min anm).

I følge Brita Bergman, professor i tegnspråk ved stockholms universitet, har det blitt forsket svært lite om relasjonen mellom tegn og barns innlæring. ”På 1980-tallet begynte to amerikanske forskere, Susan Godwyn og Linda Acredolo å studere barns tidlige språkutvikling. Ti måneder gamle babyer og deres foreldre lærte seg å benytte gester med hender og fingre mens de ventet på at de første ordene skulle komme. Siden fulgte de opp barna når de begynte på skolen og kom frem til at de hadde forsterket innlæringen fremfor andre barn.

I USA har det siden dette blitt svært populært blant nybakte foreldre å gå på kurs i babytegn og i følge Brita Bergman har trenden nå også kommet til Sverige. ”Dette er jo svært interessant. Jeg har aldri hørt om noen som har satt tegninnlæring i system slik man har gjort det i Halmstad – all ære til dem. Jeg tror dette er en aldeles utmerket måte å støtte barna i sin innlæring."

GUIDE

Alternativt språk

ASK (Alternativ supplerende kommunikasjon) ved bruk av tegn har det norske tegnspråket som utgangspunkt og benyttes sammen med tale, og talens grammatikk. I følge Specialpedagogiske skolmyndigheten er tegn bra fordi flere sanser anvendes samtidig, tegn øker konsentrasjonen, er mer konkret enn tale, de tydeliggjør det talede språket og gir barna redskap til å samspille språklig før man lærer å snakke eller om man ikke lærer det i det hele tatt.

Les mer om tegn i skolen her

Tegn gjør innlæring raskere

2010-07-12T20:03:00.022+02:00

Ta en titt på artikkelen nedenfor, og kommenter gjerne! For meg har dette vært en ekstra motivasjon for at vi alle skal lære oss tegn og benytte dem. Ikke bare for at vår datter skal henge bedre med og lære seg nye ord og setninger, det hjelper så mange fler! Zoom inn så du kan lese artikkelen. Send meg mail til ingrid@itlighthouse.no om du ønsker artikkelen tilsendt som enklere lesbar og utskriftsbar pdf.

/ Jeg får ikke pdf-ene til å vare på bloggen, jobber derfor med en oversettelse av artikkelen som jeg skal legge ut. Send ellers mail så skal du få den tilsendt i original. /

Er vi klare for skolestart?

2010-07-09T23:10:00.001+02:00

Tiden i barnehagen er over om en ukes tid. Den pedagogiske, planlagte oppfølgningen sluttet i dag. Vår datter har nok ikke forstått det ennå, men vi snakker mye om det.

Vi hadde to søstre fra avdelingen på overnatting i natt, den ene søsteren er skolejente som vår.

Det er godt å oppleve kontrasten, så jeg vet hvor vi står. Godt når jeg ser at min datter vil forholde seg til den som er på hennes alder og er sammen med henne hele tiden. Imiterer og tilpasser seg for å få være med, og passer på den mindre som en lillesøster.

Vi har satt veldig stor pris på tiden i Knausen barnehage, personalet på Grønn avdeling og styreren og alle de andre har vært helt fantastiske.

Vi har lært masse av dem, og vi er så takknemlige for alt de har ønsket å lære seg sammen med oss.

Vi vil savne de glade smilene deres hver dag.

Nå går vi en ny tid i møte, i skolen.

Vi går alle i fellen å snakke for mye - jeg også

2010-07-01T20:54:00.006+02:00

Veildning i konversasjon

Vanlig problem: - for mye snakk

Enten
snakker samtalepartneren så mye at barnet får for lite trening

eller
snakker barnet så mye at samtalepartneren ikke kan bidra

Hvorfor er dette et problem?

Ikke tilstrekkelig med trening for å gjøre samtale til en vane.

Lærer seg å være passiv.

Lærer seg å bare snakke om andres idéer.

Misslykkes med å lære turtaking.

Anser at egne idéer er mindre viktige.

Samtalepartneren snakker på en for komplisert måte

og barnet får ikke et forbilde som barnet kan lære av.

Konversasjonen lever ikke så lenge når én person kjører showet.

SAMTALE fører til et sosialt liv MER ENN språket i seg selv.

Hva kan du gjøre for å hjelpe?

TENK PÅ SAMTALER SOM å gi og ta, som badminton, IKKE som en forelesning, test eller undervisning.

Vent uten å si noe for at partneren skal få sin tur.

Forvent helt klart og regn med at barnet skal delta.

La barnets tur innimellom være fysisk og ikke-verbal.

Aksepter og gi et svar selv om det barnet sier er uklart.

La personen vite at du ønsker at samtalen skal fortsette.

Minn deg selv på at han kommer til å lære deg mer når du bare gjør halvparten.

Barn lærer språk aller best i samtaler.

Lag gjerne samtale av fysiske samhandlinger.

Gjør mer av dette:

Mamma: Du har bursdag snart (venter, ser på barnet).

Barn: Jeg vil ha en tog-kake. Med lokomotiv.

Mamma: Noen vogner?

Barn: Ja en med griser og hester.

Mamma: De kan begynne å krangle.

Barn: Ok, to vogner.

SAMTALER UTVIKLES best når begge parter deltar like

mye. Barnet lærer seg flere ord også.

Hilsen

James MacDonald

(Oversatt og noe moderert: Ingrid Myklebust)

Sommerkurs i språk og inkludering

2010-06-23T20:22:00.010+02:00

Det har vært så herlig å tilbringe tre dager sammen med så mange som opplever det samme som meg! Alle har vi hverdager med barn som trenger mye hjelp til å utvikle sitt språk.

Jeg føler meg også som en som kan veilede! Iréne Johansson er den jeg har lært alt jeg kan av om hvordan støtte barn som trenger det i sin språktrening. Hun var med på sommerkurset vårt som foreleser og hadde individuelle konsultasjoner. Nå har hun på en måte henvist noen familier til meg som hun mener jeg kan følge opp med det program jeg har lært av henne. Det vil si veiledning, i nettverk rundt barna.

Jeg lærte forøvrig også noen nye tegn i løpet av disse dagene. Du kan også lære tegn ved å lime følgende inn i nettleseren din:

file:///Applications/Tegn%20til%20Tale/tegn_til_tale.html

Vi vil holde sommerkurs også neste år, eller hver sesong om vi får det til. Vi håper vi får støtte via Helse og rehabilitering neste år.

Dette var gøy! Jeg er utrolig glad for at vi fikk med fem fra vår skole på kurset, slik at de fikk en bra introduksjon til Karlstadmodellen og kan besøke barnehagen med nytt sinn før sommeren starter for alvor.

My experience with Autism

2010-06-20T05:17:00.001+02:00

Her hørte og så jeg mange gode tips for visual learners. Imponerende om sitt liv og hva som fungerer:

http://www.youtube.com/watch?v=2wt1IY3ffoU&playnext_from=TL&videos=K5SNLOrCVdk

Ordbilder - en snarvei til språk

2010-06-20T00:18:00.005+02:00

Bok skrevet av Inger Billington, Anne Brynhildsen og Wenche May Johansen. Innledning ved Bjørn Lofterød.

Hovedprinsippene for ordbilde-metoden:

- Man starter med ordkort uten bilde

- Når man innfører bilder presenteres alltid bilde og skrift hver for seg. Det vil si at barnet ikke får se på begge deler samtidig.

- Ikke noe materiell er ferdiglaget på forhånd. Man velger ord og setninger fra de interessene barnet har.

- Setningene skal skrives grammatikalsk riktig. Man retter ikke barnets oppmerksomhet mot enkeltdeler av setninger og ord. Det skjer først når barnet selv blir opptatt av deler av ord eller bokstaver.

Ordbildelesningen kan begynne på alle alderstrinn og man kan bruke de samme prinsippene uansett alder.

De første ordkortene velges utifra hva barnet er opptatt av. Eget navn, venner, familiemedlemmer. Ord barnet bruker spontant i lek. Ord som er ulike i lengde og innledende og avsluttende bokstav. Fast plass i feks eske formet som postkasse. Kan være motiverende å rydde bort i.

Matching

Begynn med et sett på tre ordkort, seks kort til sammen, der to og to er like. Hold på med disse til du er sikker på at barnet kan legge lik på lik. Legg det ene settet av kort på bordet i en rekke. Det andre settet beholder den voksne. Den voksne løfter opp et av kortene, feks is, og sier: "Legg is på is". Med blikk, verbal støtte og eventuelt peking blir barnet oppmuntret til å legge kortet på riktig plass, Oppå eller under det identiske kortet.

For at barnet ikke skal gjette feil, peker den voksne i begynnelsen på riktig sted hvor kortet skal legges. Fortsett med de to andre ordkortene på samme måte. Når den voksne peker får barnet hele tiden følelsen av å lykkes. Når man ser at barnet ikke trenger peking som hjelp trekkes støtten gradvis tilbake. Dette kalles feilfri innlæring. Det ser ut til å være en effektiv fremgangsmåte overfor barn med DS.

Når barnet kan matche tre ordkort innfører man etter hvert et fjerde. Ta samtidig bort et av de kjente. Det er altså hele tiden tre ordkort i denne fasen av opplæringen. Viktig å pengtere at man fortsetter med matching av nye ordkort uavhengig av om barnet uttaler disse ordene.

Kommuniserende samspill

2010-06-14T23:45:00.006+02:00

Om du treffer et barn, som har mye språk, men du forstår ikke alt hva han sier - hva gjør du da?
Ber du ham gjenta eller snakke tydeligere? Nei. Du holder konversasjonen i gang og gir respons på enten det han sa eller det du gjetter deg til at han sier. Da får du en fantastisk diskusjon med mange turtakinger!

Gjenta inni deg: "hold i gang diskusjonen og ikke tenk på at du skal forstå hvert ord". Barnet vil fortsette å snakke og du vil forstå det viktigste han har å formidle. Du vil også lære mye av ham om du holder konversasjonen gående og ikke gir ham følelsen av at han gjør noen grammatiske eller uttalemessige feil.

Tenk på at når vi snakker med vennene våre så snakker vi like ofte for å få kontakt som for å få informasjon. Lytt på hva vi sier til hverandre, små ting som sjelden betyr noe særlig men som opprettholder den sosiale kontakten vi har så stort behov for.

Det er sjelden å se voksne holde i gang en diskusjon når de ikke forstår ordene. Klarer vi dette oftere vli barnet som trenger å trene sitt språk få en fantastisk mestringsfølelse, og vi voksne vil oftere oppleve at vi faktisk forstår det barnet formidler.

Ventilering...

2010-06-14T21:05:00.002+02:00

...jeg blir så sint på meg selv noen ganger. På at jeg ikke har forstått tidligere, noe som jeg nå med ett ser helt klart.

Jeg burde ha snakket med barna i barnehagen om hva det innebærer å ha diagnosen Down Syndrom for lenge siden.

Vi har brukt masse tid på de voksne for å informere dem om hvordan de kan løse hverdagen i kommunikasjon med vår datter, men dette har ikke de andre barna fått særlig nytte av viser det seg.
Alle andre enn foreldre har taushetsplikt så det informeres ikke videre.

Gjett om jeg har planer om å ta tak i dette dag én i aktivitetsskolen og så snakke med hele klassen og foreldrene når selve skolen begynner.

Det som har vært bra i barnehagen er jo at engasjementet er stort hos deler av personalet, og kompetansen på tegn-til-tale er også blitt god hos flere enn da vi begynte der. Det virker også som de har hatt god nytte av overføring av kunnskap fra oss til dem når de har organisert språktrening med vår datter alene eller sammen med de andre barna.

Jeg savner mangel på gjennomføring av tankegangen i andre aktiviteter enn de spesielt arrangerte. De voksne som coach og veileder mellom barn i frilek. Kanskje fordi dette er noe jeg har observert i det siste at det er behov for, kanskje fordi jeg i det siste har lest en del om det.

Igjen kjenner jeg at det var så mye jeg burde visst og tenkt på for lenge siden. I neste øyeblikk kan jeg tenke; så bra at jeg vet det jeg vet nå!

På forsidene eller i skuffen?

2010-06-02T00:19:00.004+02:00

Det var en kveld omtrent som denne, jeg søkte på nettet etter informasjon om noe, og kom over en invitasjon til å være med i en undersøkelse om familier med barn med såkalt "nedsatt funksjonsevne". I regi av Helse- og velferdsetaten i Oslo.

Forespørsel ble sendt og selv om de var i avslutningsfasen, og egentlig ikke intervjuet fler, så var de interessert i oss fordi bydelen vår ikke var representert godt nok i materialet. Visstnok var 30 familer med i undersøkelsen,

En fin mai-kveld fikk vi besøk av to engasjerte kvinner, en til å stille spørsmål og en til å notere svarene på pc.

Undersøkelsen ble innledet med spørsmål om hvordan vi ville gradere utviklingshemmingen; lett, moderat, alvorlig. Vi ser ikke på vår datter på den måten, vi ser at hun fungerer godt i miljø som forstår henne og kan kommunisere med henne og som utvikler hennes språk, og ikke minst - snakker hennes språk.

Derifra hadde vi en hyggelig samtale med spørsmål underveis. De ble overrasket over at vi har måttet dekke alle utgifter selv, i tillegg til å ta ut ferie i periodene det pågår, når vi har vært på kurs for å lære oss å hjelpe vår datter videre. Dette fordi kursene vi har valgt ikke nødvendigvis har vært arrangert av et norsk helseforetak, som er et av kriteriene for at man skal få noe dekket.

De forsto godt vårt ønske om at såkalte fagpersoner er mer proaktive overfor nyfødte og deres foreldre, slik at de får hjelp til å komme i gang før de selv er klar til å stille de rette spørsmålene og be om veiledning. Når foreldre kommer på offensiven er det gjerne gått en del tid slik at man ikke har hatt fullt fokus den første viktige tiden i spebarns- og småbarnsstadiet. Det er leit for foreldrene å oppleve og man reagerer gjerne med å bli sint på seg selv som ikke har krevet mer tidligere. Ingen tjener på å sette innsatsen inn først når foreldrene blir i stand til å kreve. Det burde være slik at man fikk hjelp til å komme i gang på en god måte helt fra begynnelsen, og så klare seg mer og mer selv.

Vi snakket også om hvor trist det er at så mange kompetansemiljøer på hørsel ikke åpner tilbud for opplæring i tegn-til-tale for alle gamle og nye målgrupper som behøver dette. De har masse kompetanse som kan benyttes på en ny måte og vi er mange som har behov for den. Kompetansesentrene er nedleggingstruet og færre trenger tegnspråk fordi så mange får cochlea implentat og skal lære seg å høre og tale i stedet. De behøver omtrent samme trening som barn med DS for å lære seg å lytte ut lyder og skille dem fra hverandre og trene på å uttale dem selv, og de har behov for tegn-til-tale for å lære seg å snakke. Akkurat som vår datter med DS.

Mange andre temaer ble snakket om så vi følte undersøkelsen var innom mye av det vi opplever er viktig å få med.

Det var en hyggelig opplevelse for oss å være med i undersøkelsen og vi følte at vi ble lyttet til med interesse. 30 familier er med og alle håper rapporten blir benyttet til å skape en bedre forståelse og benytte midler på den rette måten. Vil den havne på forsidene eller i skuffen? Håper virkelig den vil gi input som fører til forandring til det bedre.

Førskoledag

2010-05-16T23:14:00.000+02:00

Vi ble samlet i gymsalen, da det regnet så mye ute. Martine satt sammen med oss foreldre på gulvet, og informasjon ble gitt av rektor. Mange beskjeder på en gang, mye å forholde seg til. Martine satt stille og fokusert. Klasse 1A ble ropt opp. Vi visste ikke om Martine skulle i A eller B, men flere kjente ble ropt opp så vi begynte å forberede oss.

Martine ble ropt opp, reiste seg og gikk målbevisst over gulvet. Hilste på rektor, lærere og stilte seg blant de andre barna.

Ennå en gang fikk vi følelsen av at vi undervurderer henne. Det var vanskelig å innrømme at dette hadde vi aldri forventet at hun skulle takle så fantastisk bra som hun gjorde.

God samhandling mellom barn i skolen, med og uten utviklingshindring. Hva skal til?

2010-04-07T21:42:00.001+02:00

Voksne må fungere som coacher i klasserommet, vise veien videre.

Samarbeidet i klasserommet fungerer godt når oppgavefordelingen i gruppen løses slik at den utviklingshindrede gjør den delen av oppgaven hun eller han har størst utbytte av. Et eksempel: Kari og Mari jobber med en matteoppgave der det skal summeres. Mari er utviklingshindret men mestrer disse summeringsoppgavene. Mari leser derfor opp svarene, mens Kari legger inn på datamaskinen. Læreren sier så at det er endring i oppgaven, nå skal det trekkes fra. Dette mestrer ikke Mari like bra. Kari finner derfor på at de skal bytte plass, Mari legger inn svarene som Kari leser opp. Samhandlingen fungerer fortsatt, begge er delaktige.

I frilek må de voksne være tett på som frimerker, og fungere som guide og tolk mellom barna.

Raske skifter i frilek er en større utfordring for utviklingshindrede enn leker som har faste, oversiktlige regler man kan lære seg. I disse situasjonene er det derfor behov for en voksen som er tett på, for å tolke det som sies og gjøres og guide i hvordan tilpasse seg leken. De andre barna behøver ofte også tolking av hva den utviklingshindrede sier, og guiding i hvordan de skal møte hverandre for best mulig samhandling.

Klassekameratene til barn med utviklingshindring som DS vil ofte oppleve å få "nei" på lukkede spørsmål som "vil du være med å leke". Løsningen kan være å spørre en gang til, svaret blir da ofte "ja" når barnet får tenkt seg om. Dette fant en klasse ut i et felles møte med barnet det dreide seg om tilstede. De ble enige om å ikke gi seg, men alltid spørre to ganger.

Dette har forsker Anne-Stine Dolva funnet ut etter studier og identifisering av når samhandling fungerer godt sosialt mellom barna i skolen. Hun holdt foredrag på Landskonferansen for Down Syndrom i mars i år og det er det jeg fant mest interessant fra dette foredraget jeg her har referert til.

Hjertesukket blir da at det gjerne er ufaglært personale som er tilstede i barnas frilek i Aktivitetsskolen og friminutter. Får disse god opplæring vil det være enklere for de utviklingshindrede barna i skolen, og sikkert mange andre også.

Så kaster vi fordommene :)

2010-04-07T00:52:00.003+02:00

Karen Gaffney er en av de mest imponerende foredragsholdere jeg noen gang har lyttet til. Hun har en nettside det er verdt å besøke: www.karengaffneyfoundation.com.

Hun har gjennomgått en mengde operasjoner, men du kan se at hun går skjevt. Hun har ingen fysiske fordeler på noen måte. Hun har jobbet, trent og vært svært opptatt av å vise verden at hun duger. Hun har villet vise hele verden at personer med utviklings- og funksjonshindringer kan oppnå mye mer enn vi tror. Etter å ha hørt hennes foredrag på Landskonferansen for Down Syndrom 2010 i Bergen er jeg dypt imponert, og ikke minst håpefull og inspirert.

Hun har blant annet svømt over den engelske kanal, og hun har Down Syndrom. Kult!

"De er jo så søte og morsomme..."

2010-03-01T23:11:00.006+01:00

Jeg tenker tilbake på første gang vi møttes, vi var flere sammen på kurs fra Oslo og omegn som nylig hadde fått et familiemedlem med DS. En av pappaene fortalte om sitt møte med noen venner som ville trøste og sa "de er jo så søte og morsomme..." Trodde de virkelig han så det som positivt - hans datters ekstra kromosom gjorde henne til en klovn? - men selvsagt tilga han alle forsøk på oppmuntring.

Noe av det viktigste for oss som er foreldre til barn som er utviklingshindrede, er at barna blir sett som de menneskene de er. Vi ønsker ikke at de settes i bås og merkelappen "søt og morsom" er nok en av de vi liker minst. Den stiller i klasse med "de er jo så musikalske".

Noen måneder etter at vår datter kom til verden, ringte en venninne og fortalte at et familiemedlem hadde fått en datter med DS. "Hva skal vi si til dem?" spurte hun. "Si GRATULERER!" svarte jeg. Gi gjerne uttrykk for at du føler med foreldrene om de er lei seg, men først og fremst trenger de gratulasjoner og annet som kan virke normaliserende. Jeg fortsatte med å be henne fortelle dem hvor bra alt ville gå, de skulle ikke bekymre seg men nyte småbarnstiden og ta kontakt med andre foreldre som oss.

TV-serier som "Tangerudbakken" gir oss innsikt i hvordan man kan oppnå å selv velge hvem man vil dele borettslag med og eie egen bolig, selv om man er utviklingshindret og avhengig av hjelp til en del daglige gjøremål. Jeg liker serien svært godt. Likevel blir jeg litt sår når man bare ser beboerene i serien som søte og morsomme. Jeg skulle ønske noen fremhevet hvor ressursterke de er, hvor forskjellige de er og hvor mye kunnskap de har av ulik art og som de vil fortsette å tilegne seg resten av livet.

Konseptet Tangerudbakken boligfellesskap er et resultat av foreldre som ikke ga seg, og som til slutt fikk både bydeler og Oslo kommune med seg. Jeg er imponert, og håper vi også klarer å gjennomføre prosjektet for et selvstendig liv, for vår egen datter.

Lese & Skrive-prosessen i barnehagen og førskolegruppen

2010-02-10T22:07:00.011+01:00

Prosessen med å lære å lese og skrive starter med motivasjon og selvfølelse. Det er viktig å kjenne at man er en person som leser og skriver, for å ha motivasjon til å fortsette å trene på ferdighetene.

Jeg har tidligere skrevet om ordbilder, at vi benytter dem i begrepsinnlæring sammen med tegn og konkretisering. Vi benytter dem også ved innlæring av å lese og skrive.

Vi lar bøker være resultatet av innlæring av begreper og skrevne setninger med ordbilder, og får dermed bøker som barnet kan lese med en gang. Gjett om selvfølesen vokser!

Selvsagt er temaet for bøkene noe som er aktuelt i barnehagen akkurat da; Jul i Svingen i adventstiden, Samedagen 6. februar, Karneval osv er flotte temaer for enkle skrevne setninger som blir til enkle, personlige bøker. Først tar vi for oss begrepene i form av ordbilder, så skriver vi setninger med dem, så lager vi lesebok med de samme, kjente begreper og setninger.

For å gjøre lesningen ekstra spennende, skjuler vi en fasit på øvre del av leseboksiden, over teksten som skal avleses. Så kan man sjekke om det var riktig det som ble lest, og eventuelt få støtte til korrigering om det skulle slumpe til og bli feil.

Små oversiktlige innlæringsoppgaver, langsom progresjon men ingen stans, og store muligheter for generalisering, repetisjon og til slutt oppnå automatisering.

Så venter vi på avgjørelse i bystyret...

2010-02-10T02:22:00.000+01:00

Skolen har vært positive hittil, men vi merker nå at bystyrevedtaket om finansiering og organisering av spesialundervisning lar vente på seg. Det betyr at skolen ikke våger igangsette ansettelser blant annet. Det går utover oss, men vi forstår at komité og bystyre vil ha tid på seg til å se på alle detaljer i saken.

Rektor har derfor vår forståelse. Håper på snarlig vedtak om finansieringsløsningen, den ser bra ut i byrådets forslag, så langt jeg kan bedømme. Må prøves ut før mer kan sies. De andre organisatoriske detaljene synes jeg man kan se på i egen sak, så skoler og foreldre ikke må vente på vedtaket om finansiering.

I mellomtiden tenker vi på om jeg må ta permisjon en periode ved skolestart, dersom skolen ikke har kunnet anskaffe seg nok ressurser.

Vi får håpe en stund til, at det blir en snarlig avgjørelse om finansiering.

Å lære og snakke ved hjelp av ordbilder

2009-12-18T19:36:00.003+01:00

I oktober skrev jeg om Cadmus og ordbilder. Siden jeg leste artikkelen om ham og ordbilder har jeg blitt mer bevisst på å benytte meg av skrift i form av ordbilder i språktreningen. For en person som har et bedre visuelt minne enn det auditive er ordbilder og bruk av tegn av stor betydning.

Dette er enkelt å innføre i hverdagen. For eksempel i sandkassen kan man skrive med en pinne i sanden om man kommer over et begrep som barnet ikke kan som feks gravemaskin, mark, larve, bille - det er et uendelig antall ord som kan visualiseres og huskes bedre ved at man benytte skrift. Inne er det ennå enklere, det handler bare om å ha blyant og papir tilgjengelig.

Vi leser helord, og vi lagrer mange flere ord i hukommelsen ved hjelp av dette. Vi behøver ikke huske alle bokstavene i et ord for å gjenkalle det. Barn som får hjelpe til å lære å snakke ved hjelp av ordbilder lærer ikke nødvendigvis å lese dem på annet vis enn som bilder, men vi ser at de husker deler av ord og kobler og leser dem lettere pga denne asosiasjonsevnen. Vår datter trente tidligere i høst på å lære seg setningen "Her er ...." etterfulgt av ulike personligheter fra Kardemommeby. Hun så etterhvert at "er" også ses i "Her".

Vår datter har fått ord som basilikum, tunfisk, klementin osv som ordbilder for å illustrere for henne hvordan de ser ut, og dermed lære seg si dem selv. Selvsagt benytter vi tegn i tillegg, men det finnes ikke like mange tegn som det finnes ordnyanser, dette er en ekstra årsak til å benytte skrift og ordbilder i tillegg. Vi skriver ord på fargede ordkort iflg ordklassenes farger i Karlstadmodellen når vi har disse tilgjengelig, ellers skriver vi på alt vi har for hånden.

Det virker for oss!

Samarbeidsmøte med skolen

2009-11-10T20:14:00.015+01:00

Møtet var positivt, syntes vi. Rektor kunne fortelle at sannsynligheten var stor for at de ville få mer ressurser til ekstra personell i klassen til vår datter. Spesialpedagogen vil nok ikke være der hele tiden, men en assistent skulle være i klassen og følge over i skolefritidsordningen når spesialpedagog ikke er der.

Det ble nevnt at skolen likevel får en pott penger, som de selv skal fordele på alle behov. Øremerking til de med ekstra behov for tilrettelegging er det ikke snakk om. Så da blir det kanskje en intern kamp likevel, selv om intensjonene i byrådets budsjett er at det skal bli et reelt valg for foreldre å velge nærskolen? ...hmmm. Vi må tenke litt på den. Men rektor og PPT var i alle fall positive til å legge til rette så godt det lar seg gjøre, så bekymringen gjelder nok hva andre vil ha å si?

Vi snakket igjen om sommerskolen neste år, i regi av Iréne Johansson og Karlstadmodellen. Skolen er positiv til å være med oss på dette, nå står det i kalenderen for uke 26. Vi fremholdt så behovet for å støtte lærerene, gi dem verktøy, før skolestart. En idé ville være å invitere Iréne til å holde forelesning og at vi så arrangerer workshops i etterkant, for eksempel med mål om å lage rammene for språktreningen i høstsemesteret 2010. Det vil si at vi vil lage en IOP med mål og forslag til metode og materiell samt ansvarsfordeling, sammen. Et spesielt arrangement for skolestartere feks? Rektor noterte dette, og ville ta kontakt med noen som kunne være behjelpelig med å arrangere det.

Så det er håp!

Svar på innstilling fra KS-administrasjonen om Rett til læring

2009-10-30T12:57:00.002+01:00

Jeg har lest innstillingen fra KS-administrasjonen vedr NOU-en Rett til læring (Midtlyngutvalgets rapport). Her er mitt svar på spørsmål fra Ivar Johansen om innspill til styret i KS som skal ta stilling til den:

Det jeg reagerer på er at de ikke er opptatt av konsekvensene for ansatte og familier tilknyttet de kompetansesentrene som trues med nedleggelse, hvilket er det jeg ser som bekymringsfullt i NOU-ens anbefalinger. Man snakker om gevinst på omlokalisering etc som man kan benytte. Det er vel noe av NOU-ens problem, at mandatet sier man må forholde seg til samme kostnadsramme. Hvorfor det? Målet bør være å få til en omstilling til det bedre på lang sikt – ikke at de økonomiske rammer i overgangsperioden holdes.

KS er opptatt av at det ikke er gjort en grundig kartlegging av de ulike elever og barn som finnes i gruppen, de ønsker seg dette for å sette tiltak i system. Dette er godt beskrevet mange steder, det er ingen grunn til flere dypdykk der, det som må gjøres noe med er kompetansen til de som møter de ulike barna og deres nettverk. Holdninger er en stor del av det.

NOU-en er opptatt av oppdeling av ansvar hvor det enkleste blir kommunens ansvar, det mer kompliserte statens, som så oppdeles i regioner. Jeg er opptatt av maktgjøring av nærpersonene til barna, det er bare de som kjenner barna godt nok til å kunne hjelpe lærere og andre å lage gode oppfølgningsplaner. De er også de eneste som har en historie og en fremtid med barna, deres engasjement er større og viktigere enn noen annens.

Med barna i fokus, ikke systemet, så ville man gitt foresatte nødvendig kunnskap sammen med det nærmeste nettverket når foresatte etterspør hva de skal gjøre med det de opplever som et problem, om det er forsinket språk eller en spesifisert diagnose. Man ønsker seg kompetansen i nærmiljøet, derfor må kompetansen komme til barnets nettverk og ikke omvendt. Er det omvendt er det kun få foresatte som vil kunne benytte seg av tilbudet, som det er i dag.

Det er dette problemet som må løses, kompetansen må spres og ikke konsentreres, og kompetansen må bli bedre.

Karlstadmodellen og Iréne Johanssons forskning har jeg valgt som den beste løsningen for mitt barns utfordringer, hun har Trisomi 21 (Down Syndrom) og må settes i gang til å trene på alle basale ferdigheter. Hennes styrke er at hun imiterer, det gjelder bare å gi henne det nyttige å imitere og trene seg på – og hjelpe med verktøy til å holde det lærte i hukommelsen – ulike sanseinntrykk, repetisjon, variasjon, motivasjon. Mange andre barn, de fleste uten spesifisert diagnose, har forsinket språkutvikling. De har lett for å ty til knuffing og annet når de blir frustrerte og ikke får frem det de vil si, eller ikke forstår. Med adekvat hjelp, for eksempel tegn for tale som hjelp i kommunikasjonen, kunne dette vært unngått.

Lærere og førskolelærere må få kompetanse til å se når tiltak skal settes inn, ofte holder det bare å høre på foreldrene. Dette må så følges av tilgang til mer kompetanse, mulighet til samarbeid i nettverk er best. Kunnskap på de enkelte områdene må bli mer tilgjengelig, og den må IKKE MINST være relevant og tilpasses barnet i fokus.

Ellers er jeg positiv til NOU-ens konkrete forslag, fordi det virker som de ønsker kompetansen i PPT tettere på barna og begrensning av byråkratiet.

Språktrening for barn med språkvansker

2009-10-22T00:59:00.011+02:00

Pedagogikken kan være en sammenkokning av ulike teorier om læring. Det viktigste er kanskje tankene om at det er individet som lærer seg selv, at all læring er knyttet til situasjoner og sammenhenger.

Voksnes oppgave er å være formidlingen mellom barn og omverdenen. Det gjelder hele tiden å gå tilbake til barnet/den unge/den voksne og lære gjennom og sammen med henne eller ham.

Språktrening er aldri lik for to individer. Den skal tilpasses individ, miljø og mål.

Språkinnlæriingen må være en naturlig del av de daglige aktivitetene hjemme, i barnehagen og i skolen.

Mye handler om det at de voksne lærer seg å se, og være oppmerksomme og lydhøre. På den måten kan de gi svar, vise veien videre, og dermed motivere den som lærer seg språk til å fortsette å trene seg selv.

Dessverre tenderer mange voksne til å stille spørsmål, i stedet for å gå inn i situasjonen på barnets premisser.

Empati er å gå inn i situasjonen på barnets premisser og se hva er det du er opptatt av. Så tenke på løsninger for hvordan vi kan benytte dine interesser i trening av ditt språk. Motivasjon er viktig for en som må trene 1000 ganger på ytringer som andre lærer automatisk bare ved å lytte på andre. Alt som er gøy husker vi lettere fordi vi i situasjonen er engasjert og ønsker å være med. Det kan vi benytte oss av i språktreningen.

Barn lærer mest av andre barn. Ved at vi voksne er gode rollemodeller blir også de andre barna det, barnet som trener sitt srpåk har stor nytte av det.

ASK - alternativ supplerende kommunikasjon: Vi benytter tegn-til-tale ved å sette tegn fra døves alfabet til alle ord i setninger vi sier og skriver. Ordbilder er også fortydligende for barn, allerede fra 2-3 års alder leser barn lettere bilder av ord enn de kan lytte dem ut fra tale.

Er det tillatt å skrive med ordbilder? Om Cadmus og ordbildemetodens røtter i 1800-tallets Sverige

2009-10-04T16:17:00.051+02:00

Jeg har lest en fantastisk artikkel av Ragnhild Söderbergh som heter "Barns tidiga läsning ur ett sociokulturellt og psykolingvistisk perspektiv". Hun begynner med å vise oss betydningen av se-peke-setteordpå-leken i vår læring av barns måte å trene sitt språk på. Barnet selv utforsker systematisk nye ord, måter å sette setninger sammen på, så lenge de har rollemodeller som viser dem veien videre.

Under overskriften "Den "andra" språkinlärningen - vägen till skriften." blir vi kjent med Cadmus, pseudonym for Israel Gustaf Wänman, som fant et marked i foreldre i den utdannede borgerklassen i 1800-tallets Sverige og ga ut heftet "Julklapp - eller lättaste settet att lära barn läsa".

I sitt lille hefte beskriver han en helordsmetode for å lære barn å lese med hjelp av ordkort, der et ord skrives på hvert kort. Til slutt i heftet har han listet opp et antall fortrykte kort som det er meningen man skal klippe ut og klistre opp på kartong eller lignende. Selve læringen skal skje ved lek og bare når barnet selv har lyst. Her følger Wänman iflg Ragnhild Söderbergh en tradisjon fra opplysningstiden og fremover, som representeres av feks J J Rousseau (1712 - 1778) og Johann Bernhard Basedow (1724-1790) som var forkjempere for oppdragelse gjennom lek. Cadmus er også en god representant for sin tid når han i sitt hefte legger vekt på at den morsomme leken med lesekort også gir mulighet til nyttige samtaler med barnet - å forene nytte med underholdning var i tiden.

Cadmus begynner sin bok med en kritisk gjennomgang av hittil gjengse metoder å lære å lese på, og viser til hvor kjedelige de er for barna. I stedet vil han nå presentere en annen men allerede utprøvet metode, en slags lek for barn som nettopp har lært seg å snakke. Bare i den spedeste barndommen kan denne type lek underholde barna - sier han.

At det er borgerskapets foreldre som er Cadmus´ målgruppe fremgår indirekte både av veiledningen og av de ordene han har valgt til ordkort. Blant de personer som barna skulle vise sine lesekort til var guvernanten. Sukker og rosin som var typiske urbane luksusvarer var med på ordkortene, likeså bydyrene hest og hund (ikke landlige ku og sau). Cadmus presenterer også et antall korte setninger som man skulle vise barna, noen av dem viser for eksempel til en liten historie om en tur som barnet går sammen med sine foreldre for å se på naturen og plukke blomster.

Barnets lesing som en lek er gjennomgående hos Cadmus. En lek med kort, der barnet vil se på kortene som sin aller beste leke. Barnet kan jo like gjerne leke med disse "som med hjerter, kløver og spar."

Cadmus innleder sin instruksjon med en sjarmerende og livlig beskrivelse av hvordan denne leken kan arte seg. Man begynner med å gi barnet kortet "Pappa" og sier med en fortrolig mine (litt hemmelighetsfull) "se her min venn, nå skal du få se Pappa". Når barnet blir overrasket over dette, ber man barnet gå til mamma og spørre. Barnet går så til mamma og så til alle de andre i hjemmet og får overalt samme tilbakemelding at jo: Det står Pappa! Så spør mamma om barnet også vil se mamma. Du er jo mamma, svarer barnet. Ja, men her er også Mamma. Første dagen skal barnet vise sine kort med Mamma og Pappa til alle - skriver Cadmus.

Her har vi en paralell til samspillet ved innlæring av talespråk - en se-peke-setteordpå-lek med skrevne ord, der den intelektuelle innlæringen støttes av emosjonelle ord (se her, min venn) og mimikk (en fortrolig mine) og der innlæringen skjer i et samspill der der barnet er drevet av sin egen interesse, sin vilje til å få vite og få sin nye kunnskap bekreftet, om og om igjen henvender det lille barnet seg til de voksne og får svar.

Cadmus viser innlevelse i en liten toårings verden når han lenger frem i heftet gir praktiske råd for den tiden når barnet allerede har lært seg flere av lesekortene: " Nu blir den lilla Pappaskan nödvändig, på det de små vacra korten, som kunna tala, ej må komma bort".

Lesing skal ikke være en plikt, understreker Cadmus. Man skal ikke lese for mye, eller for ofte. Da blir det desto morsommere når man begynner på igjen. Minnet om en underholdende stund kan lett vekkes til live, derimot ville en kjedelig stund snart ødelegge.

Ingenting haster, sier Cadmus. Han er også nøye med at man ikke gir nye kort før barnet behersker de han allerede har fått. Videre er det viktig å glemme alt om skolemessig lesning, man leker med kortene uten å plage ham med staving og lesing i bok. Ved hjelp av ordkortene vil barnet lære seg umerkelig, helt av seg selv.

Tenk at ordbilder, en metode til først og fremst å lære ekspressiv tale, sekundært lesing og skriving, som vi kjenner fra Iréne Johansson/Karlstadmodellen, Sue Buckley i England og Doman i USA har røtter i 1800-tallets Sverige.

Er det tillatt å skrive med ordbilder i skolen i dag? Om eleven hjelpes av det, regnes det som like bra som de som skriver for hånd, eller datamaskin? Er det å skrive ved hjelp av datamaskin godtatt? Målet burde være å få frem det man ønsker å formidle, og forstå skrevet tekst. For å være en del av samfunnet, og kunne la seg påvirke og påvirke andre. Slik kan vel demokratiet fungere, litt bedre?

Håp om en god skolestart

2009-09-07T19:31:00.006+02:00

Vi har hatt ansvarsgruppemøte og både rektor, sosiallærer og en spesialpedagog ved skolen var med. Møtet ble veldig bra syntes vi, de hadde tydeligvis lest blogginnlegget "En skole for alle, også i Oslo" slik at vi nå hadde et bedre utgangspunkt for å snakke om Martines skolegang.

Rektor fortalte at de har håp om bedre budsjett i 2010, fordi de regner med at finansieringssystem og organisering av spesialundervisning i Oslo vil endres til vår fordel. De hadde vært i kontakt med PPT, som hadde sagt at når Martine begynner på nærskolen så skal det følge ressurser med. Det skal være en spesialpedagog i klassen de fleste timene og når spesialpedagogen ikke er i klassen skal det være en assistent der. Nødvendig opplæring skal også gis, og ressurser til dette følge med.

Vi var på kurs på Stenbråten skole i vinter, støttepedagogen i bhg og jeg. Der viste de to fantastiske lærerene som har spesialgruppen der hvordan de sørger for at alle lærer å lese, med en blanding av pedagogisk opplegg fra Iréne Johansson (Karlstadmodellen) og Magne Nyborgs verktøykoffert. PPT hadde også laget permer som viste eksempler på hvordan de benytter materiellet i undervisningen. Materiellet kan med hell benyttes i ordinær skole. Lesing, skriving og matte med lek og moro og motiverende opplegg. Vi ble veldig glade da vi fikk vite at man nå ønsker å implementere dette opplegget på barnetrinnet ved skolen vår!

Rektor er også svært interessert i alt det forskningsmaterialet vi kjenner til, som påviser at inkludering av alle i fellesskolen er til det beste for alle elever, både de som lærer fort og de som lærer saktere. Vi snakket om hvordan grupper bør være inndelt, ikke i ulike nivåer men en blanding. De som lærer raskt har stor nytte av å hjelpe og vise andre som bruker lengre tid. På den måten blir læringen "sann" for dem. Vi voksne vet jo egentlig dette veldig godt, det er først når man kan gjenta for noen andre det man har lært, fritt etter eget hode, at man virkelig husker nytt stoff. Likevel er det mange foreldre som blir engstelige i møte med denne tanken. De tror deres eget barn ville lært mer og bedre om de bare går videre hele tiden. Viktigst er vel ofte å reflektere over og snakke med andre om det man har lært. Dette er nok noe vi vil bli utfordret på av enkelte foreldre, men rektor var enig med oss.

Nå er vi oppstemt og har lovet å hjelpe rektor i påvirkning av politikerene i byråd og bystyre slik at budsjettet blir romsligere og våre planer kan gjennomføres.

En skole for alle

2009-08-03T00:21:00.001+02:00

Byrådsak 3-07 og Midtlyngutvalgets rapport viser begge at Oslo skolen er spesielt dårlig på inkludering av elever med spesielle behov. Byrådssakens underlag viser blant annet i en oppstilling som følger:

Tabell 9. Andel elever som får spesialundervisning etter enkeltvedtak og i spesialklasser og spesialskoler. Prosent. 2001 (Kilde: Kostra (Kommune-stat rapportering).)

	Oslo	Alle unntatt Oslo
Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning i pst.	5,5	5,5
Andel elever i spesialskole i forhold til alle elever i vanlig skole pst.	1,4	0,2
Antall elever i spesialklasser og i skoler i fht. Alle elever i grunnskolen og spesialinstitusjoner i pst.	2,1	0,4

Skoler i Oslo med stor andel elever i spesialskole el gruppe gjør det bedre enn de skoler som underviser alle elever selv. De har mer ressurser til de resterende elever. Dermed viser dette kanskje at årsaken til at Oslo gjør det så bra på nasjonale tester i forhold til andre steder i landet ligger i at man skyver ut de mest brysomme og krevende elevene? Altså er ikke Oslo-skolen nødvendigvis bedre enn skoler i resten av landet?

Jeg noterer også at det i byrådets underlag vises til at brukerorganisasjonene ønsker at elevene finansieres med de midler det er behov for, og de vil ha alle elever i samme skole. Utdanningsinstitusjonene ønsker å bevare alle spesialgrupper og spesialskoler. I dag er det slik at elever i ordinær skole alle blir finansiert med samme sum, i spesialgrupper og -skoler er summen langt, langt høyere.

Overraskelsen var stor da vi skulle begynne å planlegge skolestart for vår lille jente som fylte 5 i mai. Vi regnet med å legge ressurser i å få til en god skolegang. Vi hadde hørt det var vanskelig å få gode arbeidsrutiner på plass slik at hverdagen ville fungere også for vår datter med Trisomi 21 (også kalt Downs Syndrom eller Perfect Syndrom som noen av oss ønsker det). Men å bli møtt med at man regnet med at vi ville velge en spesialgruppe – det hadde vi ikke regnet med. Vi hadde lest oss opp på litteratur og forskning som viser hvor gode resultater man har med inkludering i vanlig skole både i inn- og utland.

I ettertid har vi alle sett i avisene hvor lite selvsagt det er at skolegangen skal foregå inkludert i bostedsskolen i Oslo. Saken i mai, Bøler skole, der foreldre, rektor og lærer går sammen ut i media og sier de har for dårlig med ressurser både kunnskapsmessig og personalmessig (økonomisk?) er et eksempel blant mange andre.

Men det finnes også gode historier, både Vålerenga skole og Svendstuen skole er blant disse i Oslo.

Vi har derfor ikke gitt oss, og sagt til vår nærskole at vi kommer, og at vi må finne en måte å samarbeide på. Fra før vet vi at en gutt i vårt nabolag ble henvist til en spesialgruppe på en annen skole. Han hadde et langt bedre utgangspunkt enn vår datter for å følge den undervisningen vi selv husker fra skolen. Hvorfor satset ikke skolen på å tilpasse undervisningen slik at også han fikk gå der?

Jeg vil påstå at han er en av de elevene som taper på at skolene ikke prøver å tilrettelegge i forhold til sine elever, det er elevene som skal passe inn i skolens system.

Inkludering i barnehage i Oslo

Vår erfaring er at tilbudet varierer kraftig også her. Utfordringene merkes ikke like godt ettersom kravene til barna ikke er like store som i skolen naturlig nok. Selv var vi etter hvert svært skuffet over det pedagogiske tilbudet. Tilrettelegging for ekstra trening i språk og andre ferdigheter var altfor tilfeldig og preget av dårlig progresjon og lite kunnskap om ny forskning.

Dette førte til at vi selv tok affære og jeg begynte på kurs for å lære meg mer om språktrening. Ettersom kunnskapen økte vokste også kravene til samarbeid med barnehagen. Vi måtte bytte barnehage da vi ikke fant forståelse for dette.

De siste to årene har vår datter gått i en barnehage der både styrer, støttepedagog og pedagogisk leder har vært mottakelige for samarbeid og ny kunnskap fra dag én. Mye hjulpet av deres engasjement, har jeg fortsatt mine studier innen språktrening og vi har fått uvurderlig kompetanse fra min kursleder professor Iréne Johansson.

Vi har hatt det storartet alle sammen, det er utrolig gøy å oppleve hvor bra vår datter responderer på våre tiltak bare vi ser og tilpasser oss hennes måte å lære på – via lek og moro. Det aller morsomste er å se hvor gøy alle de andre barna også har det, når de får ta del i ”spesialundervisningen”.

Er det så langt vi skal strekke oss som foreldre for å få det til å fungere i barnehagen? Har skolen samme interesse av å få veiledning via foreldre?

Spørsmålene er mange og skolestarten år 2010 nærmer seg med stormskritt.

I Midtlyngutvalgets rapport står det under pkt 1.1:

“Det har vært lagt stor vekt på å unngå stigmatisering av barn og unge med særskilte behov ut fra de grunnleggende verdiene om likestilling og likeverd. En følge av dette er at tiltak har blitt utsatt, ut fra en forestilling om at ting kan endres eller gå over. Denne «vente og se-holdningen» har også en basis i utviklingspsykologiske perspektiver. Alternativet er tidlig innsats ved at det blir satt inn tiltak så snart det er mistanke om at barn eller unge har særskilte behov. Tidlig innsats rører ikke ved det verdimessige fundamentet som gjelder for opplæringen.”

Jeg håper man vil iverksette tidlig innsats i Oslo i årene fremover.

Midtlyngutvalget påpeker også at skolen ser ut til å være tilpasset en elev som ikke finnes. En elev som ligner de som jobber på skolene. Skolen ser ikke ut til å fokusere på læring, men det å undervise. De ønsker seg elever som passer inn i den arbeidsrutinen de ønsker seg.

Dette er veldig fjernt fra den gode læreprosessen vi har vært i de siste årene. Vi har forandret oss masse og lært masse om hvordan man trener sitt talespråk blant annet, når det ikke kommer automatisk. Vi har også lært oss en ny måte å støtte taletreningen, ved selv å benytte tegn-til-tale. Dette er sjelden kunnskap i Oslo-skolen. Vi skulle så gjerne ha fått begynt å forberede vår bostedsskole på denne måten å jobbe på… kanskje ville også de få ny energi av å få verktøy som virker?

Midtlyngutvalget påviser at 20-25% av elevene har lite utbytte av ordinær undervisning. Betyr ikke dette at undervisningen må endres? Utvalget viser også til dette og sier at i de skoler hvor den ordinære undervisningen er fleksibel og ivaretar den enkeltes behov så er behovet for spesialundervisning minst.

Argumenter for barns rett til språktrening utifra FNs Barnekonvensjon.

Min datter fylte 5 år for få uker siden. Hun er selvsagt den vakreste i verden, om dere er foreldre selv så vet dere hva jeg mener? Dere kjenner også at det absolutt viktigste for dere er at deres barn skal ha et godt liv? Min datter er født med et ekstra kromosom 21, hun har en diagnose som gjør at mange mennesker føler en usikkerhet i møte med henne. De blir redde, vet ikke helt hvordan de skal forholde seg. I gamle dager, om du kan kalle 60-tallet gamle dager, fikk barn som henne ikke vokse opp sammen med sin familie. De ble tatt fra foreldrene og måtte bo i en institusjon. På institusjonen fikk de omsorg, stimulansen fra omverdenen og muligheten til å utvikle et godt språk var svært liten.

I dag tar vi avstand fra denne måten å behandle våre medmennesker på, vi finner den fremdeles i utviklingsland. Men tenk over hva dette har gjort med vårt utgangspunkt når vi ser utviklingshemmede mennesker? Fordommene sitter igjen enten vi vil det eller ei, og først når vi anerkjenner dette er vi klare for å ta fatt på oppgaven om å skape en bedre verden. Jeg vil ha en verden der mangfoldet av mennesker er det mest naturlige og ønskelige. For min datter ønsker jeg at hun blir kjent med omverdenen omkring seg, og ikke minst – at omverdenen blir godt kjent med henne. Det handler om å skape felles arenaer med plass for alle, slik at fordommer og redsel forsvinner. En grunnforutsetning er at man kan kommunisere, til dette behøves språk. Når språket ikke kommer av seg selv må det trenes på, og til dette må forholdene legges til rette.

FNs barnekonvensjon tar til orde for at:

Artikkel 13 .

1. Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.

Artikkel 23.

1. Partene anerkjenner at et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet.

Artkkel 28.

1. Partene anerkjenner barnets rett til utdanning, og med sikte på å oppnå denne rett gradvis og på grunnlag av like muligheter skal de særlig:

a) gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gratis tilgjengelig for alle,

b) oppmuntre utviklingen av forskjellige former for videregående opplæring, herunder allmennfaglig og yrkesfaglig opplæring, gjøre dem tilgjengelige og oppnåelige for ethvert barn, og treffe egnede tiltak som for eksempel innføring av gratis undervisning og tilbud om økonomisk støtte ved behov,

c) med alle egnede midler gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle på grunnlag av den enkeltes evner,

d) gjøre informasjon og veiledning om undervisning og fagopplæring tilgjengelig og oppnåelig for alle barn,

e) treffe tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang ……

Jeg er svært bekymret for segregeringen som skjer i Oslo, hvor elever blir plassert i forsterkede skoler og avdelinger. Vi trenger alle barna for å gjøre nærskolen god! Hvordan skal dagens generasjon bli bedre på mangfold, inkludering og se verdien i ethvert menneske hvis de ikke får muligheten til å bli kjent med ulike mennesker, også barn med utviklingshemming eller med store og sammensatte funksjonshemminger? Nærskolene som greier inkludering har erfaringer som tilsier at hele klassen vinner - læring for alle parter og et menneskesyn som er annerledes.

Opplæringsloven § 8.2 sier at en ikke har lov (til vanlig) å sette sammen grupper etter nivå, likevel gjøres dette mange steder. I tillegg fører denne typen segregering til brudd på menneskerettighetene (kommende FN konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne og Barnekonvensjonen) og diskriminering (jmf. den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).

Likevel opprettes det forsterkede klasser/skoler og jeg er redd for at min datter ikke skal få det hun har krav på i følge opplæringsloven og Barnekonvensjonen.

Som forelder til et barn med behov for spesiell tilrettelegging vil jeg helst vite litt mer om hva som venter når min datter begynner skolen. Jeg ønsker at vi kan planlegge skolestarten lang tid i forveien, jeg vil gjerne vite hvem lærerene skal være på et tidlig tidspunkt så jeg kan starte samarbeidet med dem. Vår skole sier de ikke vet hvem de har før mai måned det året min datter skal begynne. Vi får altså ingen god start, vi kommer til å benytte de første årene til å komme i gang. Akkurat som i barnehagen. Det er trist, og føles svært unødvendig. Prøver de å skyve oss over i en spesialklasse?

Jeg er overbevist om at man med enkle midler kan tilpasse undervisningen i Oslo-skolen til alle elever.

Hvordan?

Bla ved at alle lærere får undervisning i tegn-til-tale og annen ASK (alternativ supplerende kommunikasjon) slik at de kan inkludere alle elever i undervisningen og samtalen. Dette vil automatisk sette tempoet ned slik at tilleggsbonusen er at flere elever henger med. Alt som undervises må gjøres virkelig for elevene. Deres virkelighet må settes i fokus. Dvs at læreren må gjøre seg kjent med hvordan de ulike elevene lærer, hvordan de motiveres, hva de er interessert i og ta utgangspunktet i dette når innholdet i læreplanen formidles.

Dette vil kanskje bety at de må hente hjelp utenifra. Denne hjelpen må være lettere tilgjengelig. Dersom PPT har kompetanse, hvilket de bør ha utifra den høye utdannelsen de fleste ansatte der har, så må de løses fra noen av skrivebordsforpliktelsene og komme seg ut der hvor undervisningen skjer. Kanskje bør det være tilsatt spesialpedagoger i høyere stillinger ved hver skole – og denne må være oppdatert på de kunnskaper det er behov for i lærerenes møte med de ulike elevene, eller igjen hente kunnskap utenifra dersom behovet er smalt og ikke opptrer ofte nok til at de har egen kompetanse.

Dette er superspennende! I et større perspektiv får vi et demokrati som fungerer. Ikke der alle er like, ikke der alle får lik oppfølgning, men ulik oppfølgning utifra deres eget behov og utifra hvordan de lærer best.

Forskning viser at høy lærertetthet utviser bedre tilpasset undervisning for alle. Det hjelper også om det er dyktige assistenter, men dårlige assistenter gjør vondt verre akkurat som dårlige lærere gjør det samme.

Dersom man ser på flertallet i byrådets underlag så ser man at det er flest utdanningsinstitusjoner som har svart, og det er jo flest av dem, sett i forhold til brukerorganisasjoner for de funksjonshemmede. Dersom man som byråd og bystyre skal se på hva flertallet mener, så kommer aldri de funksjonshemmede til å vinne frem. Nå har vi heldigvis en del kamper å vise til, hvor de "svakeste" har vunnet frem. Kvinner fikk stemmerett i 1913 i Norge. Obama ble president i USA i 2008. Det er håp for at vi også kommer forbi fordommene mot de funksjonshemmede!

Interessant lenke:

http://www.skolporten.com/art.aspx?id=669jh