"De er jo så søte og morsomme..."

Jeg tenker tilbake på første gang vi møttes, vi var flere sammen på kurs fra Oslo og omegn som nylig hadde fått et familiemedlem med DS. En av pappaene fortalte om sitt møte med noen venner som ville trøste og sa "de er jo så søte og morsomme..." Trodde de virkelig han så det som positivt - hans datters ekstra kromosom gjorde henne til en klovn? - men selvsagt tilga han alle forsøk på oppmuntring.

Noe av det viktigste for oss som er foreldre til barn som er utviklingshindrede, er at barna blir sett som de menneskene de er. Vi ønsker ikke at de settes i bås og merkelappen "søt og morsom" er nok en av de vi liker minst. Den stiller i klasse med "de er jo så musikalske".

Noen måneder etter at vår datter kom til verden, ringte en venninne og fortalte at et familiemedlem hadde fått en datter med DS. "Hva skal vi si til dem?" spurte hun. "Si GRATULERER!" svarte jeg. Gi gjerne uttrykk for at du føler med foreldrene om de er lei seg, men først og fremst trenger de gratulasjoner og annet som kan virke normaliserende. Jeg fortsatte med å be henne fortelle dem hvor bra alt ville gå, de skulle ikke bekymre seg men nyte småbarnstiden og ta kontakt med andre foreldre som oss.

TV-serier som "Tangerudbakken" gir oss innsikt i hvordan man kan oppnå å selv velge hvem man vil dele borettslag med og eie egen bolig, selv om man er utviklingshindret og avhengig av hjelp til en del daglige gjøremål. Jeg liker serien svært godt. Likevel blir jeg litt sår når man bare ser beboerene i serien som søte og morsomme. Jeg skulle ønske noen fremhevet hvor ressursterke de er, hvor forskjellige de er og hvor mye kunnskap de har av ulik art og som de vil fortsette å tilegne seg resten av livet.

Konseptet Tangerudbakken boligfellesskap er et resultat av foreldre som ikke ga seg, og som til slutt fikk både bydeler og Oslo kommune med seg. Jeg er imponert, og håper vi også klarer å gjennomføre prosjektet for et selvstendig liv, for vår egen datter.

Lese & Skrive-prosessen i barnehagen og førskolegruppen

Prosessen med å lære å lese og skrive starter med motivasjon og selvfølelse. Det er viktig å kjenne at man er en person som leser og skriver, for å ha motivasjon til å fortsette å trene på ferdighetene.

Jeg har tidligere skrevet om ordbilder, at vi benytter dem i begrepsinnlæring sammen med tegn og konkretisering. Vi benytter dem også ved innlæring av å lese og skrive.

Vi lar bøker være resultatet av innlæring av begreper og skrevne setninger med ordbilder, og får dermed bøker som barnet kan lese med en gang. Gjett om selvfølesen vokser!

Selvsagt er temaet for bøkene noe som er aktuelt i barnehagen akkurat da; Jul i Svingen i adventstiden, Samedagen 6. februar, Karneval osv er flotte temaer for enkle skrevne setninger som blir til enkle, personlige bøker. Først tar vi for oss begrepene i form av ordbilder, så skriver vi setninger med dem, så lager vi lesebok med de samme, kjente begreper og setninger.

For å gjøre lesningen ekstra spennende, skjuler vi en fasit på øvre del av leseboksiden, over teksten som skal avleses. Så kan man sjekke om det var riktig det som ble lest, og eventuelt få støtte til korrigering om det skulle slumpe til og bli feil.

Små oversiktlige innlæringsoppgaver, langsom progresjon men ingen stans, og store muligheter for generalisering, repetisjon og til slutt oppnå automatisering.

Så venter vi på avgjørelse i bystyret...

Skolen har vært positive hittil, men vi merker nå at bystyrevedtaket om finansiering og organisering av spesialundervisning lar vente på seg. Det betyr at skolen ikke våger igangsette ansettelser blant annet. Det går utover oss, men vi forstår at komité og bystyre vil ha tid på seg til å se på alle detaljer i saken.

Rektor har derfor vår forståelse. Håper på snarlig vedtak om finansieringsløsningen, den ser bra ut i byrådets forslag, så langt jeg kan bedømme. Må prøves ut før mer kan sies. De andre organisatoriske detaljene synes jeg man kan se på i egen sak, så skoler og foreldre ikke må vente på vedtaket om finansiering.

I mellomtiden tenker vi på om jeg må ta permisjon en periode ved skolestart, dersom skolen ikke har kunnet anskaffe seg nok ressurser.

Vi får håpe en stund til, at det blir en snarlig avgjørelse om finansiering.

Å lære og snakke ved hjelp av ordbilder

I oktober skrev jeg om Cadmus og ordbilder. Siden jeg leste artikkelen om ham og ordbilder har jeg blitt mer bevisst på å benytte meg av skrift i form av ordbilder i språktreningen. For en person som har et bedre visuelt minne enn det auditive er ordbilder og bruk av tegn av stor betydning.

Dette er enkelt å innføre i hverdagen. For eksempel i sandkassen kan man skrive med en pinne i sanden om man kommer over et begrep som barnet ikke kan som feks gravemaskin, mark, larve, bille - det er et uendelig antall ord som kan visualiseres og huskes bedre ved at man benytte skrift. Inne er det ennå enklere, det handler bare om å ha blyant og papir tilgjengelig.

Vi leser helord, og vi lagrer mange flere ord i hukommelsen ved hjelp av dette. Vi behøver ikke huske alle bokstavene i et ord for å gjenkalle det. Barn som får hjelpe til å lære å snakke ved hjelp av ordbilder lærer ikke nødvendigvis å lese dem på annet vis enn som bilder, men vi ser at de husker deler av ord og kobler og leser dem lettere pga denne asosiasjonsevnen. Vår datter trente tidligere i høst på å lære seg setningen "Her er ...." etterfulgt av ulike personligheter fra Kardemommeby. Hun så etterhvert at "er" også ses i "Her".

Vår datter har fått ord som basilikum, tunfisk, klementin osv som ordbilder for å illustrere for henne hvordan de ser ut, og dermed lære seg si dem selv. Selvsagt benytter vi tegn i tillegg, men det finnes ikke like mange tegn som det finnes ordnyanser, dette er en ekstra årsak til å benytte skrift og ordbilder i tillegg. Vi skriver ord på fargede ordkort iflg ordklassenes farger i Karlstadmodellen når vi har disse tilgjengelig, ellers skriver vi på alt vi har for hånden.

Det virker for oss!

Samarbeidsmøte med skolen

Møtet var positivt, syntes vi. Rektor kunne fortelle at sannsynligheten var stor for at de ville få mer ressurser til ekstra personell i klassen til vår datter. Spesialpedagogen vil nok ikke være der hele tiden, men en assistent skulle være i klassen og følge over i skolefritidsordningen når spesialpedagog ikke er der. 

Det ble nevnt at skolen likevel får en pott penger, som de selv skal fordele på alle behov. Øremerking til de med ekstra behov for tilrettelegging er det ikke snakk om. Så da blir det kanskje en intern kamp likevel, selv om intensjonene i byrådets budsjett er at det skal bli et reelt valg for foreldre å velge nærskolen? ...hmmm. Vi må tenke litt på den. Men rektor og PPT var i alle fall positive til å legge til rette så godt det lar seg gjøre, så bekymringen gjelder nok hva andre vil ha å si? 

Vi snakket igjen om sommerskolen neste år, i regi av Iréne Johansson og Karlstadmodellen. Skolen er positiv til å være med oss på dette, nå står det i kalenderen for uke 26. Vi fremholdt så behovet for å støtte lærerene, gi dem verktøy, før skolestart. En idé ville være å invitere Iréne til å holde forelesning og at vi så arrangerer workshops i etterkant, for eksempel med mål om å lage rammene for språktreningen i høstsemesteret 2010. Det vil si at vi vil lage en IOP med mål og forslag til metode og materiell samt ansvarsfordeling, sammen. Et spesielt arrangement for skolestartere feks? Rektor noterte dette, og ville ta kontakt med noen som kunne være behjelpelig med å arrangere det. 

Så det er håp!

Svar på innstilling fra KS-administrasjonen om Rett til læring

Jeg har lest innstillingen fra KS-administrasjonen vedr NOU-en Rett til læring (Midtlyngutvalgets rapport). Her er mitt svar på spørsmål fra Ivar Johansen om innspill til styret i KS som skal ta stilling til den:

Det jeg reagerer på er at de ikke er opptatt av konsekvensene for ansatte og familier tilknyttet de kompetansesentrene som trues med nedleggelse, hvilket er det jeg ser som bekymringsfullt i NOU-ens anbefalinger. Man snakker om gevinst på omlokalisering etc som man kan benytte. Det er vel noe av NOU-ens problem, at mandatet sier man må forholde seg til samme kostnadsramme. Hvorfor det? Målet bør være å få til en omstilling til det bedre på lang sikt – ikke at de økonomiske rammer i overgangsperioden holdes.

KS er opptatt av at det ikke er gjort en grundig kartlegging av de ulike elever og barn som finnes i gruppen, de ønsker seg dette for å sette tiltak i system. Dette er godt beskrevet mange steder, det er ingen grunn til flere dypdykk der, det som må gjøres noe med er kompetansen til de som møter de ulike barna og deres nettverk. Holdninger er en stor del av det.

NOU-en er opptatt av oppdeling av ansvar hvor det enkleste blir kommunens ansvar, det mer kompliserte statens, som så oppdeles i regioner. Jeg er opptatt av maktgjøring av nærpersonene til barna, det er bare de som kjenner barna godt nok til å kunne hjelpe lærere og andre å lage gode oppfølgningsplaner. De er også de eneste som har en historie og en fremtid med barna, deres engasjement er større og viktigere enn noen annens.

Med barna i fokus, ikke systemet, så ville man gitt foresatte nødvendig kunnskap sammen med det nærmeste nettverket når foresatte etterspør hva de skal gjøre med det de opplever som et problem, om det er forsinket språk eller en spesifisert diagnose. Man ønsker seg kompetansen i nærmiljøet, derfor må kompetansen komme til barnets nettverk og ikke omvendt. Er det omvendt er det kun få foresatte som vil kunne benytte seg av tilbudet, som det er i dag.

Det er dette problemet som må løses, kompetansen må spres og ikke konsentreres, og kompetansen må bli bedre.

Karlstadmodellen og Iréne Johanssons forskning har jeg valgt som den beste løsningen for mitt barns utfordringer, hun har Trisomi 21 (Down Syndrom) og må settes i gang til å trene på alle basale ferdigheter. Hennes styrke er at hun imiterer, det gjelder bare å gi henne det nyttige å imitere og trene seg på – og hjelpe  med verktøy til å holde det lærte i hukommelsen – ulike sanseinntrykk, repetisjon, variasjon, motivasjon. Mange andre barn, de fleste uten spesifisert diagnose,  har forsinket språkutvikling. De har lett for å ty til knuffing og annet når de blir frustrerte og ikke får frem det de vil si, eller ikke forstår. Med adekvat hjelp, for eksempel tegn for tale som hjelp i kommunikasjonen, kunne dette vært unngått.

Lærere og førskolelærere må få kompetanse til å se når tiltak skal settes inn, ofte holder det bare å høre på foreldrene. Dette må så følges av tilgang til mer kompetanse, mulighet til samarbeid i nettverk er best. Kunnskap på de enkelte områdene må bli mer tilgjengelig, og den må IKKE MINST være relevant og tilpasses barnet i fokus.

Ellers er jeg positiv til NOU-ens konkrete forslag, fordi det virker som de ønsker kompetansen i PPT tettere på barna og begrensning av byråkratiet.

Språktrening for barn med språkvansker

Pedagogikken kan være en sammenkokning av ulike teorier om læring. Det viktigste er kanskje tankene om at det er individet som lærer seg selv, at all læring er knyttet til situasjoner og sammenhenger.

Voksnes oppgave er å være formidlingen mellom barn og omverdenen. Det gjelder hele tiden å gå tilbake til barnet/den unge/den voksne og lære gjennom og sammen med henne eller ham.

Språktrening er aldri lik for to individer. Den skal tilpasses individ, miljø og mål.

Språkinnlæriingen må være en naturlig del av de daglige aktivitetene hjemme, i barnehagen og i skolen.

Mye handler om det at de voksne lærer seg å se, og være oppmerksomme og lydhøre. På den måten kan de gi svar, vise veien videre, og dermed motivere den som lærer seg språk til å fortsette å trene seg selv.

Dessverre tenderer mange voksne til å stille spørsmål, i stedet for å gå inn i situasjonen på barnets premisser.

Empati er  å gå inn i situasjonen på barnets premisser og se hva er det du er opptatt av. Så tenke på løsninger for hvordan vi kan benytte dine interesser i trening av ditt språk. Motivasjon er viktig for en som må trene 1000 ganger på  ytringer som andre lærer automatisk bare ved å lytte på andre. Alt som er gøy husker vi lettere fordi vi i situasjonen er engasjert og ønsker å være med. Det kan vi benytte oss av i språktreningen.

Barn lærer mest av andre barn. Ved at vi voksne er gode rollemodeller blir også de andre barna det, barnet som trener sitt srpåk har stor nytte av det.

ASK - alternativ supplerende kommunikasjon: Vi benytter tegn-til-tale ved å sette tegn fra døves alfabet til alle ord i setninger vi sier og skriver. Ordbilder er også fortydligende for barn, allerede fra 2-3 års alder leser barn lettere bilder av ord enn de kan lytte dem ut fra tale.