Førskoledag

Vi ble samlet i gymsalen, da det regnet så mye ute. Martine satt sammen med oss foreldre på gulvet, og informasjon ble gitt av rektor. Mange beskjeder på en gang, mye å forholde seg til. Martine satt stille og fokusert. Klasse 1A ble ropt opp. Vi visste ikke om Martine skulle i A eller B, men flere kjente ble ropt opp så vi begynte å forberede oss.

Martine ble ropt opp, reiste seg og gikk målbevisst over gulvet. Hilste på rektor, lærere og stilte seg blant de andre barna.

Ennå en gang fikk vi følelsen av at vi undervurderer henne. Det var vanskelig å innrømme at dette hadde vi aldri forventet at hun skulle takle så fantastisk bra som hun gjorde.

God samhandling mellom barn i skolen, med og uten utviklingshindring. Hva skal til?

Voksne må fungere som coacher i klasserommet, vise veien videre.

Samarbeidet i klasserommet fungerer godt når oppgavefordelingen i gruppen løses slik at den utviklingshindrede gjør den delen av oppgaven hun eller han har størst utbytte av. Et eksempel: Kari og Mari jobber med en matteoppgave der det skal summeres. Mari er utviklingshindret men mestrer disse summeringsoppgavene. Mari leser derfor opp svarene, mens Kari legger inn på datamaskinen. Læreren sier så at det er endring i oppgaven, nå skal det trekkes fra. Dette mestrer ikke Mari like bra. Kari finner derfor på at de skal bytte plass, Mari legger inn svarene som Kari leser opp. Samhandlingen fungerer fortsatt, begge er delaktige.

I frilek må de voksne være tett på som frimerker, og fungere som guide og tolk mellom barna.  

Raske skifter i frilek er en større utfordring for utviklingshindrede enn leker som har faste, oversiktlige regler man kan lære seg. I disse situasjonene er det derfor behov for en voksen som er tett på, for å tolke det som sies og gjøres og guide i hvordan tilpasse seg leken. De andre barna behøver ofte også tolking av hva den utviklingshindrede sier, og guiding i hvordan de skal møte hverandre for best mulig samhandling.

Klassekameratene til barn med utviklingshindring som DS vil ofte oppleve å få "nei" på lukkede spørsmål som "vil du være med å leke".  Løsningen kan være å spørre en gang til, svaret blir da ofte "ja" når barnet får tenkt seg om. Dette fant en klasse ut i et felles møte med barnet det dreide seg om tilstede. De ble enige om å ikke gi seg, men alltid spørre to ganger.

Dette har forsker Anne-Stine Dolva funnet ut etter studier og identifisering av når samhandling fungerer godt sosialt mellom barna i skolen. Hun holdt foredrag på Landskonferansen for Down Syndrom i mars i år og det er det jeg fant mest interessant fra dette foredraget jeg her har referert til.

Hjertesukket blir da at det gjerne er ufaglært personale som er tilstede i barnas frilek i Aktivitetsskolen og friminutter. Får disse god opplæring vil det være enklere for de utviklingshindrede barna i skolen, og sikkert mange andre også. 

Så kaster vi fordommene :)

Karen Gaffney er en av de mest imponerende foredragsholdere jeg noen gang har lyttet til. Hun har en nettside det er verdt å besøke: www.karengaffneyfoundation.com.

Hun har gjennomgått en mengde operasjoner, men du kan se at hun går skjevt. Hun har ingen fysiske fordeler på noen måte. Hun har jobbet, trent og vært svært opptatt av å vise verden at hun duger. Hun har villet vise hele verden at personer med utviklings- og funksjonshindringer kan oppnå mye mer enn vi tror. Etter å ha hørt hennes foredrag på Landskonferansen for Down Syndrom 2010 i Bergen er jeg dypt imponert, og ikke minst håpefull og inspirert.

Hun har blant annet svømt over den engelske kanal, og hun har Down Syndrom. Kult!

"De er jo så søte og morsomme..."

Jeg tenker tilbake på første gang vi møttes, vi var flere sammen på kurs fra Oslo og omegn som nylig hadde fått et familiemedlem med DS. En av pappaene fortalte om sitt møte med noen venner som ville trøste og sa "de er jo så søte og morsomme..." Trodde de virkelig han så det som positivt - hans datters ekstra kromosom gjorde henne til en klovn? - men selvsagt tilga han alle forsøk på oppmuntring.

Noe av det viktigste for oss som er foreldre til barn som er utviklingshindrede, er at barna blir sett som de menneskene de er. Vi ønsker ikke at de settes i bås og merkelappen "søt og morsom" er nok en av de vi liker minst. Den stiller i klasse med "de er jo så musikalske".

Noen måneder etter at vår datter kom til verden, ringte en venninne og fortalte at et familiemedlem hadde fått en datter med DS. "Hva skal vi si til dem?" spurte hun. "Si GRATULERER!" svarte jeg. Gi gjerne uttrykk for at du føler med foreldrene om de er lei seg, men først og fremst trenger de gratulasjoner og annet som kan virke normaliserende. Jeg fortsatte med å be henne fortelle dem hvor bra alt ville gå, de skulle ikke bekymre seg men nyte småbarnstiden og ta kontakt med andre foreldre som oss.

TV-serier som "Tangerudbakken" gir oss innsikt i hvordan man kan oppnå å selv velge hvem man vil dele borettslag med og eie egen bolig, selv om man er utviklingshindret og avhengig av hjelp til en del daglige gjøremål. Jeg liker serien svært godt. Likevel blir jeg litt sår når man bare ser beboerene i serien som søte og morsomme. Jeg skulle ønske noen fremhevet hvor ressursterke de er, hvor forskjellige de er og hvor mye kunnskap de har av ulik art og som de vil fortsette å tilegne seg resten av livet.

Konseptet Tangerudbakken boligfellesskap er et resultat av foreldre som ikke ga seg, og som til slutt fikk både bydeler og Oslo kommune med seg. Jeg er imponert, og håper vi også klarer å gjennomføre prosjektet for et selvstendig liv, for vår egen datter.

Lese & Skrive-prosessen i barnehagen og førskolegruppen

Prosessen med å lære å lese og skrive starter med motivasjon og selvfølelse. Det er viktig å kjenne at man er en person som leser og skriver, for å ha motivasjon til å fortsette å trene på ferdighetene.

Jeg har tidligere skrevet om ordbilder, at vi benytter dem i begrepsinnlæring sammen med tegn og konkretisering. Vi benytter dem også ved innlæring av å lese og skrive.

Vi lar bøker være resultatet av innlæring av begreper og skrevne setninger med ordbilder, og får dermed bøker som barnet kan lese med en gang. Gjett om selvfølesen vokser!

Selvsagt er temaet for bøkene noe som er aktuelt i barnehagen akkurat da; Jul i Svingen i adventstiden, Samedagen 6. februar, Karneval osv er flotte temaer for enkle skrevne setninger som blir til enkle, personlige bøker. Først tar vi for oss begrepene i form av ordbilder, så skriver vi setninger med dem, så lager vi lesebok med de samme, kjente begreper og setninger.

For å gjøre lesningen ekstra spennende, skjuler vi en fasit på øvre del av leseboksiden, over teksten som skal avleses. Så kan man sjekke om det var riktig det som ble lest, og eventuelt få støtte til korrigering om det skulle slumpe til og bli feil.

Små oversiktlige innlæringsoppgaver, langsom progresjon men ingen stans, og store muligheter for generalisering, repetisjon og til slutt oppnå automatisering.

Så venter vi på avgjørelse i bystyret...

Skolen har vært positive hittil, men vi merker nå at bystyrevedtaket om finansiering og organisering av spesialundervisning lar vente på seg. Det betyr at skolen ikke våger igangsette ansettelser blant annet. Det går utover oss, men vi forstår at komité og bystyre vil ha tid på seg til å se på alle detaljer i saken.

Rektor har derfor vår forståelse. Håper på snarlig vedtak om finansieringsløsningen, den ser bra ut i byrådets forslag, så langt jeg kan bedømme. Må prøves ut før mer kan sies. De andre organisatoriske detaljene synes jeg man kan se på i egen sak, så skoler og foreldre ikke må vente på vedtaket om finansiering.

I mellomtiden tenker vi på om jeg må ta permisjon en periode ved skolestart, dersom skolen ikke har kunnet anskaffe seg nok ressurser.

Vi får håpe en stund til, at det blir en snarlig avgjørelse om finansiering.

Å lære og snakke ved hjelp av ordbilder

I oktober skrev jeg om Cadmus og ordbilder. Siden jeg leste artikkelen om ham og ordbilder har jeg blitt mer bevisst på å benytte meg av skrift i form av ordbilder i språktreningen. For en person som har et bedre visuelt minne enn det auditive er ordbilder og bruk av tegn av stor betydning.

Dette er enkelt å innføre i hverdagen. For eksempel i sandkassen kan man skrive med en pinne i sanden om man kommer over et begrep som barnet ikke kan som feks gravemaskin, mark, larve, bille - det er et uendelig antall ord som kan visualiseres og huskes bedre ved at man benytte skrift. Inne er det ennå enklere, det handler bare om å ha blyant og papir tilgjengelig.

Vi leser helord, og vi lagrer mange flere ord i hukommelsen ved hjelp av dette. Vi behøver ikke huske alle bokstavene i et ord for å gjenkalle det. Barn som får hjelpe til å lære å snakke ved hjelp av ordbilder lærer ikke nødvendigvis å lese dem på annet vis enn som bilder, men vi ser at de husker deler av ord og kobler og leser dem lettere pga denne asosiasjonsevnen. Vår datter trente tidligere i høst på å lære seg setningen "Her er ...." etterfulgt av ulike personligheter fra Kardemommeby. Hun så etterhvert at "er" også ses i "Her".

Vår datter har fått ord som basilikum, tunfisk, klementin osv som ordbilder for å illustrere for henne hvordan de ser ut, og dermed lære seg si dem selv. Selvsagt benytter vi tegn i tillegg, men det finnes ikke like mange tegn som det finnes ordnyanser, dette er en ekstra årsak til å benytte skrift og ordbilder i tillegg. Vi skriver ord på fargede ordkort iflg ordklassenes farger i Karlstadmodellen når vi har disse tilgjengelig, ellers skriver vi på alt vi har for hånden.

Det virker for oss!