Svar på innstilling fra KS-administrasjonen om Rett til læring

Jeg har lest innstillingen fra KS-administrasjonen vedr NOU-en Rett til læring (Midtlyngutvalgets rapport). Her er mitt svar på spørsmål fra Ivar Johansen om innspill til styret i KS som skal ta stilling til den:

Det jeg reagerer på er at de ikke er opptatt av konsekvensene for ansatte og familier tilknyttet de kompetansesentrene som trues med nedleggelse, hvilket er det jeg ser som bekymringsfullt i NOU-ens anbefalinger. Man snakker om gevinst på omlokalisering etc som man kan benytte. Det er vel noe av NOU-ens problem, at mandatet sier man må forholde seg til samme kostnadsramme. Hvorfor det? Målet bør være å få til en omstilling til det bedre på lang sikt – ikke at de økonomiske rammer i overgangsperioden holdes.

KS er opptatt av at det ikke er gjort en grundig kartlegging av de ulike elever og barn som finnes i gruppen, de ønsker seg dette for å sette tiltak i system. Dette er godt beskrevet mange steder, det er ingen grunn til flere dypdykk der, det som må gjøres noe med er kompetansen til de som møter de ulike barna og deres nettverk. Holdninger er en stor del av det.

NOU-en er opptatt av oppdeling av ansvar hvor det enkleste blir kommunens ansvar, det mer kompliserte statens, som så oppdeles i regioner. Jeg er opptatt av maktgjøring av nærpersonene til barna, det er bare de som kjenner barna godt nok til å kunne hjelpe lærere og andre å lage gode oppfølgningsplaner. De er også de eneste som har en historie og en fremtid med barna, deres engasjement er større og viktigere enn noen annens.

Med barna i fokus, ikke systemet, så ville man gitt foresatte nødvendig kunnskap sammen med det nærmeste nettverket når foresatte etterspør hva de skal gjøre med det de opplever som et problem, om det er forsinket språk eller en spesifisert diagnose. Man ønsker seg kompetansen i nærmiljøet, derfor må kompetansen komme til barnets nettverk og ikke omvendt. Er det omvendt er det kun få foresatte som vil kunne benytte seg av tilbudet, som det er i dag.

Det er dette problemet som må løses, kompetansen må spres og ikke konsentreres, og kompetansen må bli bedre.

Karlstadmodellen og Iréne Johanssons forskning har jeg valgt som den beste løsningen for mitt barns utfordringer, hun har Trisomi 21 (Down Syndrom) og må settes i gang til å trene på alle basale ferdigheter. Hennes styrke er at hun imiterer, det gjelder bare å gi henne det nyttige å imitere og trene seg på – og hjelpe  med verktøy til å holde det lærte i hukommelsen – ulike sanseinntrykk, repetisjon, variasjon, motivasjon. Mange andre barn, de fleste uten spesifisert diagnose,  har forsinket språkutvikling. De har lett for å ty til knuffing og annet når de blir frustrerte og ikke får frem det de vil si, eller ikke forstår. Med adekvat hjelp, for eksempel tegn for tale som hjelp i kommunikasjonen, kunne dette vært unngått.

Lærere og førskolelærere må få kompetanse til å se når tiltak skal settes inn, ofte holder det bare å høre på foreldrene. Dette må så følges av tilgang til mer kompetanse, mulighet til samarbeid i nettverk er best. Kunnskap på de enkelte områdene må bli mer tilgjengelig, og den må IKKE MINST være relevant og tilpasses barnet i fokus.

Ellers er jeg positiv til NOU-ens konkrete forslag, fordi det virker som de ønsker kompetansen i PPT tettere på barna og begrensning av byråkratiet.