Refleksjoner over første skoleår som snart er over

Det har gått så bra! Vi er superfornøyde med skolestarten og føler at vi er blitt hørt som foreldre, selv om det har tatt litt tid å få gjennomført en del av forslagene våre så har det meste gått i boks.

Spesialpedagog, assistent og kontaktlærer har jobbet så godt sammen og vi ser at de er blitt et godt sammensveiset team, som traff hverandre første gang for snart ett år siden. De er flinke med barna og rektor er fornøyd med klassens resultater. Det er jo ganske sikkert de ressurssterke hjelpende foreldrene og dermed flinke barn som trekker snittet opp men likevel. Vi som stadig er i bursdag med hele klassen, og ser dem i fri flyt, er imponert over lærerne og hva de får til av strukturert undervisning med hele gjengen :-)

Det de har gjort er jo å dele klassen i så mange timer som mulig. Det ønsket vi oss. Da gjennomføres Learning English with Teddy og visualisering av Tema-undervisningen bedre fordi barna klarer å samle seg om det som er fokus når de er færre. Ulike spill som Martine trenger i undervisningen for å motiveres til lesning er enklere i liten gruppe. Lærer blir også dyktigere. Det er færre barn og lettere å holde orden, ro og fokus. Færre voksne tilstede på samme tid gir mer fokus på hvert enkelt barn så lenge det er få av dem. Alle barn aktiviseres i undervisningen, alle får snakket litt og blir sett.

Litt leit at grupperommet der noen av elevene plasseres er ugunstig innredet og ganske trist.

Overraskende var det også at vi ble spurt om vår datter kunne fritas fra kartleggingsprøve. Eller, vi hadde vel egentlig ventet på situasjonen og svarte at vi er i mot å utelukke noen fra prøven. Dersom den ikke funker for å gi lærerene hjelp til evaluering av hva hun har lært av det de har jobbet med så er det oppgaven som må endres.

Noe som også føles feil, er at klassen deles inn etter nivå. Jeg tror vi må blandes og lære å kjenne hverandres styrker og svakheter på tvers av evnegruppene. Og respektere hverandre for den vi er. Det er jo slik vi må forholde oss i livet ellers? Ikke minst i arbeidslivet? Hva tenker dere andre?