Ventilering...

...jeg blir så sint på meg selv noen ganger. På at jeg ikke har forstått tidligere, noe som jeg nå med ett ser helt klart.

Jeg burde ha snakket med barna i barnehagen om hva det innebærer å ha diagnosen Down Syndrom for lenge siden.

Vi har brukt masse tid på de voksne for å informere dem om hvordan de kan løse hverdagen i kommunikasjon med vår datter, men dette har ikke de andre barna fått særlig nytte av viser det seg.
Alle andre enn foreldre har taushetsplikt så det informeres ikke videre.

Gjett om jeg har planer om å ta tak i dette dag én i aktivitetsskolen og så snakke med hele klassen og foreldrene når selve skolen begynner.

Det som har vært bra i barnehagen er jo at engasjementet er stort hos deler av personalet, og kompetansen på tegn-til-tale er også blitt god hos flere enn da vi begynte der. Det virker også som de har hatt god nytte av overføring av kunnskap fra oss til dem når de har organisert språktrening med vår datter alene eller sammen med de andre barna.

Jeg savner mangel på gjennomføring av tankegangen i andre aktiviteter enn de spesielt arrangerte. De voksne som coach og veileder mellom barn i frilek. Kanskje fordi dette er noe jeg har observert i det siste at det er behov for, kanskje fordi jeg i det siste har lest en del om det.

Igjen kjenner jeg at det var så mye jeg burde visst og tenkt på for lenge siden. I neste øyeblikk kan jeg tenke; så bra at jeg vet det jeg vet nå!